Krim for påskesekken

Dagbladets anmelder Kurt Hanssen har valgt ut de ti beste påskekrimbøkene.

Robert Wilson: «De forsvunne hendene» (Gyldendal).

Politimannen Javier Falcón, som fikk livet snudd opp ned i «Den blinde mannen i Sevilla», er tilbake i en ny mesterlig kriminalroman. Denne gangen setter et uforklarlig dobbeltdrap handlingen i gang, og styggere blir det når Wilson tar oss med på en ferd inn i menneskets svarteste indre.

Fred Vargas: «Stikk av og bli borte lenge» (Aschehoug).

Arkeologen Fred Vargas skriver krim i ferien, resultatet har blitt tre eksentriske bøker om politietterforskeren Jean-Baptiste Adamsberg. Vargas leker med krimsjangeren, men tar den alvorlig nok til å lage nesten ugjennomtrengelige mysterier.

George P. Pelecanos: «Helvete løs» (Cappelen).

Washington D.C. er ikke bare storpolitikk og hvitsnippforbrytere, det viser George P. Pelecanos i sine bøker om privatdetektivene Derek Strange og Terry Quinn. Strange trener også et baseballag med ungdommer, og når en av dem blir utsatt for en forbrytelse, kjenner hevntrangen hans ingen grenser. Hardkokt og samfunnskritisk.

Morag Joss: «Bruddstykker» (Gyldendal).

Psykologiske thrillere er først og fremst et spørsmål om troverdige personer og en utrygg stemning. Det fikser Morag Joss i sin prisbelønte roman. Hovedpersonen Jean passer herskapshus mens eierne er bortreist. En dag får hun det for seg at hun eier huset hun passer, og kanskje adopterte hun bort en sønn for mange år siden?

Inger Frimansson: «God natt min elskede» (Damm).

Svenske Inger Frimansson har også skrevet en overbevisende psykologisk thriller. Den handler om einstøingen Justine Dalvik, som lever stille i huset hvor hun har bodd hele livet. Men hun har en tendens til å bringe døden med seg til mennesker hun kommer i kontakt med. Justine er, selv om hun virker uskyldig, et svært uhyggelig bekjentskap.

Arnaldur Indridason: «Gravstille» (Cappelen).

I fjor ble vi kjent med Erlendur, Islands første krimhelt, skal man tro forfatteren Arnaldur Indridason. Åstedet er Reykjavík, og det er nesten alltid regn eller skyer over byen. Handlingen åpner riktig ekkelt, et lite barn sitter og gnager på noe som viser seg å være en menneskeknokkel. Men hvor stammer den fra?

Leif G.W. Persson: «En annen tid, et annet liv» (Cappelen).

Svenske Leif G.W. Persson er professor i politietterforskning, det er sikkert de kunnskapene som gjør at han har raljert så voldsomt med det stakkars Stockholms-politiet i to bøker. Sitatet «Det ble ingen dårlig politietterforskning. Det ble en riktig ussel politietterforskning» er talende for hans syn på lovens voktere.

Ian Rankin: «Botsgang» (Aschehoug).

Serien om John Rebus viser få tegn til slitasje, selv etter et godt dusin bøker. I «Botsgang» har Rebus blitt sendt på etterutdanning, som straff for at han i frustrasjon kastet et tekrus etter sjefen sin. Men i kjent stil klarer Rebus å få ting til å skjære seg også når han er på kurs.

Val McDermid: «Andres nød» (Cappelen).

Psykologen Tony Hill og kriminalsjef Carol Jordan har begge nok av personlige problemer å slite med, men det hindrer dem ikke fra å gjøre jobbene sine. «Andres nød» har to sideløpende saker, den ene om en pedofil som kidnapper gutter, den andre om en seriemorder som velger prostituerte som ofre.

Jørn Lier Horst: «Felicia forsvant» (Gyldendal).

En av vårens ytterst få norske krimromaner er til gjengjeld skrevet av en høyst aktiv politimann i Vestfold. Etterforskeren William Wisting, som vi møtte i fjorårets «Nøkkelvitnet», blir nå tilkalt til et skjelettfunn - i et garderobeskap som er gravd ned i en vei.