NY NORSK KRIM:  Nils Gaup har regi på filmen "Glassdukkene" basert på Jorunn Thørrings roman.  Her fra innspillingen i Tromsø. Foto: Ingun A. Mæhlum
NY NORSK KRIM: Nils Gaup har regi på filmen "Glassdukkene" basert på Jorunn Thørrings roman. Her fra innspillingen i Tromsø. Foto: Ingun A. MæhlumVis mer

Krim i alle kanaler

I dag starter Krimfestivalen. Over 50 forfattere dukker opp. Det er forbrytelser nok til alle.

Kommentar

Forfatterne skal snakke med hverandre og publikum om hva de egentlig driver med. Er de for blodige? For konspirative? Har de dekning for den virkeligheten de skildrer? Trenger vi flere bøker om seriemordere? Eller om fulle detektiver? Har skribentene noen dypere mening med det de skriver? Er de egentlig forfattere, i betydningen diktere, eller er de en slags litterære håndverkere? Det fins mange spørsmål, og få eksakte svar, akkurat som i intrigene de spinner. I hvert fall til å begynne med, før den mer eller mindre briljante helten løser flokene.

Dessuten: Hva er mest troverdig, virkeligheten eller fiksjonen? Speiler krimromanene verden rundt oss, eller maler de den for bestialsk og fylt med usannsynlige sammensvergelser? I blant dukker nyheter opp som vi sier overgår enhver fiksjon. Det hender kanskje oftere enn det motsatte: At vi leser fortellinger som er så ekstreme at vi ikke tror de kunne skjedd. Både nyhetsbildet og diktningen lærer oss at nær sagt alt kan forekomme, det fins nok av drama hinsides den villeste fantasi.

Man kan si at Krimfestivalen blir arrangert på et tankevekkende tidspunkt. Det stormer på krimfronten, særlig i saken mot politispaneren Eirik Jensen. Med slike nyheter, hva skal vi med romaner? De villeste historier er lekket ut til pressen, lenge før de er prøvd for retten. Jensen er uansett hva han har gjort eller ikke gjort en figur vi kjenner igjen fra filmer og romaner. Det er som om Harry Hole eller andre politifolk som får trøbbel med sine egne, plutselig blir blåst liv i. Alle vet fra utallige krimserier på TV hvor irriterende det er å bli utsatt for den såkalte spesialenheten. Ofte er det nettopp der vi finner de største idiotene og drittsekkene - altså i fiksjonens verden.

Eirik Jensen-saken har allerede vakt debatt. Lys levende privatdetektiver dukker opp på TV og varsler at vi kan stå overfor et justismord. Og det er mer. En morder er nettopp blitt dømt til strengeste straff for et bestialsk drap. Et multinasjonalt selskap står under anklager for korrupsjon. En bonde som har nektet Mattilsynet adgang til fjøset sitt, blir lagt i bakken av væpnet politi. Stort og smått. Og nesten som en opptakt til festivalen, kommer politiets sikkerhetstjeneste PST på banen og advarer mot potensielle terrorister blant norsk ungdom. De frykter det de kaller «radikalisering», sikkert i beste mening og i mangel av bedre ord. Vi skjønner hva de mener. Enkelte av oss blir likevel litt betenkte når overvåkningstjenesten bruker begrepet «radikalisering» som noe de ønsker å få bukt med.

Også verden utenfor Norge bringer tankene til krimlitteraturen, eller den undersjangeren som kalles spionroman. En gang i tida kunne forfattere som Graham Greene, John Le Carré og vår egen Arild Rypdal nærmest forutse hva som skulle bli neste hot spot på verdenskartet. Når leste du sist en roman om Ukraina eller om...unnskyld...Krim? Hvis det fins internasjonale thrillerforfattere der ute, må de ta seg kraftig sammen.