Krim i fåreklær

Skammelig forsøk på å skrive krim.

BOK: Fengselspresten Ingrid Carlberg har vi møtt ved to tidligere anledninger, dermed gikk det jo an å håpe at tredje forsøk skulle være noe mer vellykket. Men den gang ei. Helena von Zweigbergk har funnet sin nisje, og der har hun visst tenkt å bli.

Oppkonstruert

Bak den svulstige tittelen skjuler det seg enda en liksom-krim, hvor den stadig like håpløse hovedpersonen roter seg inn i et særdeles oppkonstruert plott. Det dreier seg om et upublisert bokmanuskript, skrevet av innsatte Laura. Hun var i mange år luksusprostituert, og har brukt fengselsoppholdet til å skrive ned memoarene sine. Her får opptil flere svenske kjendiser avslørt sine avvikende seksuelle preferanser.

Sutrende

Men manuset er også en stygg beretning om en ulykkelig oppvekst og et liv med rus og selvforakt, og akkurat disse delene av «Hun som bar skammen» har både troverdighet og verdi. Dessverre rotes det hele bort i en lite vellykket intrige med drap og overfall og mistenksomme blikk. Ingrid Carlberg er antakelig kriminallitteraturens mest sutrende, lettfornærmelige og selvopptatte sjel, og dessverre får disse personlighetstrekkene lov til å være dominerende i handlingen. Gjennomgangstemaet er «uff, alt er så vanskelig», og bedre blir det ikke av at hun er i ferd med å gifte seg med prestekollegaen Anders, som faktisk kan konkurrere med hovedpersonen i patetisk oppførsel. Altfor store deler av boka får lov til å handle om det vordende brudeparets vanskelige forhold til sine foreldre og søsken. Mest av alt minner de om to unger i trassalderen, ikke to som nærmer seg 40 og for lengst burde hatt egne meninger. Ikke bare er dette forsinkede ungdomsopprøret uinteressant, det er også fullstendig uvesentlig for handlingen. Men hadde det blitt kuttet vekk, ville von Zweigbergk stått tilbake med en litt lang krimnovelle hvor svakhetene i intrigen ville vært enda mer synlig.