INSPIRERT AV BLUES: Privatdetektiven Regan blir omtalt i blueslåta «The Sinner» av den irske gitaristen Rory Gallagher. Her er han som illustrasjon til en novelle den kjente, skotske forfatteren Ian Rankin harskrevet som en hyllest til Gallaghar. Novellen ble nylig utgitt sammen med en sterk samling kriminelle blueslåter under tittelen «Kickback City». 
Illustrasjon: Timothy Truman.
INSPIRERT AV BLUES: Privatdetektiven Regan blir omtalt i blueslåta «The Sinner» av den irske gitaristen Rory Gallagher. Her er han som illustrasjon til en novelle den kjente, skotske forfatteren Ian Rankin harskrevet som en hyllest til Gallaghar. Novellen ble nylig utgitt sammen med en sterk samling kriminelle blueslåter under tittelen «Kickback City». Illustrasjon: Timothy Truman.Vis mer

Krim, jazz & rock'n'roll

I dag starter Krimfestivalen i Oslo. Lørdag avslutter en Riverton-vinner det hele med å stå på scenen og synge. Hva er sammenhengen?

Meninger

IDEER: I dag starter Krimfestivalen i Oslo. Jeg hadde nær sagt for full musikk! Den avsluttes i hvert fall lørdag, med at tidligere advokat, nå krimforfatter og Riverton-prisvinner fra 2010, Chris Tvedt, står på scenen med gruppa Gjengangerne og synger festivalen inn i solnedgangen. Det gjør han med rootsmusikk av beste vestlandske skuffe; låter med titler som «Baby, eg ve hem», «Det regner i Bergen», «Føtter av bly», «Drukner på tørt land», «Ikkje stort å si», «Hyle mot månen» og «Stille i mørket».

På bloggen sin har Tvedt reflektert rundt sammenhengen mellom det å lage musikk og det å komponere med ord: «Ved siden av å skrive har jeg også laget musikk det siste året, og det slår meg hvor mye åpnere den prosessen er. Ingen i bandet nøler et sekund med å komme med innspill, verken om musikken eller tekstene, og sluttproduktet er i høyeste grad kollektivt. Det er forskjell på å spille i band og å skrive romaner, jeg innser det, men kanskje ikke så stor forskjell som man skulle tro. På samme måte som en sang kan berikes av mange instrumenters gode samspill, kan kanskje en roman også ha godt av flere stemmer, stemmer som umerkelig blander seg til et harmonisk og polyfonisk hele.»

Det Tvedt snakker om, er en av flere musikalske sider ved kriminallitterturen. Den danske krimforfatteren Dan Turell (1946-1993) var også dypt opptatt av musikk; jazz, rock'n roll, country og blues. Når han skrev, sa han, hadde han alltid en liten trommeslager sittende oppe i hodet som holdt takten og rytmen. Det en dyp sammenheng mellom litteratur og musikk i sin alminnelighet. Dan Turell følte seg knyttet til beatgenerasjonen i amerikansk litteratur. Inspirert av Allen Ginsberg og Jack Kerouac skrev han dikt som slynget seg gjennom bøkene som improviserende jazz-melodier. Han leste opp til musikk. Språk og musikk var to sider av samme sak.

Moderne krimlitteratur er dypt knyttet til musikkformer som speiler livets nattsider. Mange forbinder den såkalte hardkokte kriminallitteraturen og filmkunsten med jazz. Saksofoner og trompeter skjærer gjennom natta, dype basslag dunker som blod gjennom årene, trommene slår takten til i eksplosive kaskader eller hviskende hvirvler, pianoet triller poesi inn i det svart/hvite lyset som skinner over ansikter fulle av drømmer og lidenskap. For å sveipe innom en annen krim-guru fra Bergen, Gunnar Staalesen, så har han forsynt sin helt Varg Veum med et helt arsenal av signaturlåter, utgitt på tre plater som «Varg Veums favoritter», framført av kvartetten Jan Kåre Hystad, Dag S. Arnesen, Sigurd Ulveseth og Frank Jacobsen. Ensemblet har også opptrådt på scenen. Staalesen synger ikke, men leser partier fra bøkene sine, som er inspirert av den mest musikalske av alle krimpoeter, Raymond Chandler.

Den britiske forfatteren John Harvey har skrevet dikt både om Charlie Parker, Chet Baker og Thelonius Monk, musikere han lytter til uavlatelig. «Det fins faktisk en analyse av språket mitt holdt opp mot Monks oppbrutte rytme. Der står det at avsnittene gnir seg mot hverandre,» sa han med et smil under fjorårets krimfestival. Jazzentusiasmen har han felles med Jon A. Jackson, krimforfatter i særklasse fra Montana, som både spiller saksofon selv og er fast plateprater i radioen. «En viktig del av romanene mine har vært jazz,» skriver han, og henviser til romantittelen «Man with an axe», som på jazzspråket like gjerne kan være en saksofonist som en øksemorder. Forfatteren Ace Atkins skriver om blues, for eksempel «Crossroads Blues», om legenden Robert Johnson. Bill Moody har skrevet jazzmysterier der Chet Baker og Charlie Parker er hovedpersoner. Han er også kjent for spionromaner; den mest kjente heter «Spionen som spilte jazz». Alle Peter Robinsons romaner har titler fra kjente rocksitater. Robert Crais kaller ikke helt tilfeldig sin detektiv for Elvis Cole, og Art Bourgeau har skrevet en utrolig morsom roman om Elvis-etterlignere, «The Elvis Murders».

Sammenhengen mellom jazz og krim ble understreket av enkelte av soundtrackene til såkalte noir-filmer fra 1950-tallet, selv om forbløffende mange av dem er forsynt med musikk som ligger nærmere klassisk. I nyere tid har rock fått den samme funksjonen både i filmer og TV-serier. Martin Scorsese åpnet jukeboksen allerede på 1970-tallet og lot utvalgte hitlåter akkompagnere dramatikken. Quentin Tarantino har rendyrket denne måten å lage soundtracks til filmene sine. Det samme har brødrene Coen.

Enkelte av 1950-tallets TV-serier lot detektivene være jazz-afficinados, for eksempel Peter Gunn, som stadig menget seg med beatfolk på kafeer. Johnny Staccato, spilt av John Cassavetes, var selv pianist og trådte rett som det var til på brettet. Ouverturer til krim- og spionserier utover 1960-tallet ble en egen sjanger. Med «Miami Vice» kom gjennombruddet for rock som komp til onde gjerninger, noe som er fulgt opp i en rekke nyere krimserier, ikke minst den trendskapende «Sopranos».

Flere av dagens store krimforfattere i England og USA legger også musikk direkte inn i bøkene sine. Ved å gi hovedpersonen en egen musikksmak utdyper man heltens personlighet. Lesere av James Lee Burke legger merke til hans forkjærlighet for musikk knyttet til New Orleans og Louisiana. George Pelecanos har skrevet flere bøker som gløder av musikk, for eksempel den soulkokende «King Suckerman». På sine hjemmesider veileder han leseren musikalsk gjennom den ene boka etter den andre. Det er selvsagt ikke tilfeldig at Pelecanos var dypt involvert i TV-serien «The Wire» og at han sto som produsent av «Treme». Michael Connelly gjør noe av det samme. Han byr leserne på soundtracks til samtlige bøker og har også en liste der han har ordnet samtlige musikere som dukker opp i tekstene alfabetisk. Hvis du vil ha mer av det samme, kan du oppsøke Ian Rankin.

Han har lister ikke bare over sine egne favorittter, men også yndlingslåtene til sin hovedperson, John Rebus. Han skal for øvrig være bygd på Ian Stewart, en grovbygd pianist som var med på å grunnlegge Rolling Stones, men som sluttet før gruppa slo igjennom.

Rockkritikeren Greil Marcus, som har skrevet mye flott både om rock og litteratur, skrev i 2011 boka «The Doors — A Lifetime of Listening to Five Mean Years». I åpningskapitlet trekker han noen interessante sammenligninger mellom den desperate låta «L.A. Woman», spilt inn rett før Jim Morrison døde, og Thomas Pynchons roman «Inherent Vice» (2009, norsk utgave «Iboende brist»), som han tolker som en slags romanutgave av samme sang. Mens låta nærmest gjenoppstår som en roman. Pynchons epos blir nærmest den boka som aldri ble skrevet; hippiegenerasjonens hardkokte mesterverk.

Hva så med Norge? Det nyeste forsøket på å sette rock i forbindelse med krim, er en artikkel Øyvind Pharo nylig skrev for magasinet Aschehoug Litteratur, om musikken i Jo Nesbøs bøker. Hva er Nesbøs smak? Og Holes? Liker han for eksempel Di Derre? Nei, han foretrekker Jokke og Valentinerne. Han «ender opp som en jazzmann med countrysmak,» skriver Pharo. Akkurat som alle de andre detektivheltene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook