Krim, kram og kremmere

Det er underlig å registrere hvordan norske litteraturdebatter utvikler seg: Nesten konsekvent fra utgangspunktet i retning av det insinuant personlige, samtidig som de beveger seg inn på sidespor.

Ta Knut Faldbakken: Det er sannelig ikke lett å se hans egentlige beveggrunner for utspillet i Dagbladet 3.1.01, om det ikke ganske enkelt er å komme med en generell mishagsytring om min person. At jeg skal ha «lunet» meg ved min krimforfatterstatus, er tøys; jeg har i alle år og sammenhenger markert et kritisk syn på krimromanens iboende svakheter, ikke minst i essayet « Naken for leseren, naken for Gud», som jeg utga i 1997. Jeg har aldri utgitt meg for krimekspert, tvert om har jeg sagt nei til utallige forespørsler om å opptre som sådan; og jeg var bokklubb- redaktør, ikke konsulent. Når det gjelder de «vellykkede og rike» og mitt forhold til dem vs. å befinne meg «i kulden», har fire av mine fem siste romaner vært hovedbøker i bokklubb, og den femte tilleggsbok på lisenskontrakt, hvilket betyr at jeg ikke har bidratt til fellesgodene i Forfatterforeningen i særlig mindre grad enn Faldbakken siste tiår. Nei, Faldbakkens infantile og bisarre personangrep er svada basert på antakelser, manglende kunnskaper og uetterrettelig omgang med fakta. Og hva litteraturkritikkens problem i forhold til kriminalromanene angår, repeterer han jo bare i all vesentlighet mitt argument i 4. ledd av «Naken for leseren ... ».

At Anders Heger (14.1.01) tyr til noen av de samme avstumpede debatteknikker - tåkelegging av mitt ståsted, personlig nedvurdering gjennom ufordelaktig sammenligning, mistenkeliggjøring - vitner bare om at Heger har lite å fare med i denne saken. At Heger velger å rope «Alt er vel! Stø kurs!», mens det stormer som aldri før i Litteratur-Norge, er imidlertid ikke overraskende. Heger fremstår jo etter hvert med forlagsbransjens mest notoriske Janus-ansikt. I offentligheten liker han å fremstille seg som en kulturens apostel, mens han i virkeligheten bare er en legpredikant for Cappelen-sjefens fripris-evangelium; og dette, om det skulle ble kanonisk, ville jo få hele det litterære system til å gå under. Når Heger snakker, er det kanskje med en stemme tilpasset katedralen, men det er markedsliberalismens vilje som styrer innholdet, og Hegers troverdighet er deretter.

Gunnar Staalesens stridbare, men adskillig mer redelige innlegg 28.12.00 tyder på et behov for å presisere underlaget for mitt argument, så langt kriminalromanen angår. At jeg har en «gammelmodig» holdning til kriminalromanen er kanskje riktig, i den forstand at jeg faktisk ser den som underlødig. At det skulle gjøre min holdning «avleggs» er jeg ikke like enig i.

I en debatt om kriminalromanen må man definere dens avgrensning. Det er håpløst å operere med en inkluderende definisjon som skulle gjøre eksempelvis Dostojevskij, Kafka, DeLillo og Solstad til «deltids-krimforfattere». Vi må derfor skille kriminalromanen fra enhver skjønnlitterær roman om forbrytelser. I USA og England skiller man også fortreffelig mellom «mysteries» og «crime novels»; «etterforskningsromaner» og «forbryterromaner» kunne vært de respektive norske begreper. Forbryterromanens grenser mot den skjønnlitterære romanen om en forbrytelse er utydelige; heldigvis er denne sjangeren så lite representert i den norske produksjonen at vi kan la det problemet hvile her. Det er altså i det følgende «etterforskningsromanen» jeg snakker om når jeg sier «kriminalroman».

Kriminalromanens fremste særtrekk er at den primært handler om denne etterforskningen. Den etablerer et mysterium, og den narrative drivkraften er hvordan kriminalmysteriet blir løst, med avsløringen av gåten som endestasjon. Strukturen er enkel, lineær og overveiende bestående av faste ingredienser: Avhør av vitner og mistenkte, tekniske funn, eliminasjon av blindspor, avsløring. Mønsteret er repetitivt og reproduserbart og har små variasjoner. Det er en formularpreget og gjenkjennelig struktur vi snakker om her; den ene kriminalromanen ligner den andre mer enn den ligner den fritt diktede roman. Dette er vesentlig for min påstand om underlødighet.

Et annet særtrekk er at kriminalromanen ikke går dypt inn i stoffet. Det er som regel etterforskerens ståsted som representeres gjennom fortellerstemmen, altså den utenforstående betrakterens. Den grunnklang av eksistensiell smerte eller sivilisasjonskritisk refleksjon som er kjennemerket på den skjønnlitterære romanen om en forbrytelse, er i kriminalromanen redusert til ekkovirkninger. Kriminalromanen setter nok sosiale spørsmål og problemer på dagsordenen, men den gjør det utenfra og inn, ikke fra innsiden som den skjønnlitterære romanen. Igjen ser jeg underlødighet.

Det tredje, viktige særtrekket ved kriminalromanen er digressivitet. Kriminalromanen handler i stor grad om etterforskerens privatliv, gjøren og laden, selv om dette ikke er relevant i forhold til kjernefortellingen i boken. Dette er hva f.eks. Unni Lindell kaller «kjøtt på bena» og «bli kjent med karakterene» (Dagsavisen 14.12.00). Men en digressivitet som er irrelevant og mangler nødvendighet i forhold til et grunnleggende tema, og som altså ikke fungerer metaforisk, er en utvendig form for diktning, og følgelig underlødig.

Et fjerde element som ikke alltid er til stede, men likevel er fremtredende, er «serieskikkelsen»: Det er åpenbart lettere å skape seg en etterforskerkarakter eller et persongalleri som kan resirkuleres i bok etter bok, enn å skape en troverdig skikkelse fra bunnen av, hver gang man skriver en ny bok. Her, igjen, finner man et virkemiddel som i sitt vesen representerer underlødighet.

Derfor, når Staalesen sier at kriminalromanen er «et krevende håndverk, som få forfattere behersker fullt ut», er jeg dypt uenig: Kriminalromanens håndverk er lett å lære seg, lett reproduserbart, og må betraktes som essensielt underlødig i forhold den frie diktningens. Men jeg presiserer: Underlødighet, ikke elendighet. Kriminalromanen er ikke nødvendigvis dårlig, og det finnes såvisst eksempler på kriminalromaner med litterære verdier. Men i sin alminnelighet er den en lettvekter sammenlignet med den frie diktning. At det finnes gråsoner her, hvor sjangeroverskridelse er av betydning - en gråsone som f.eks. Staalesen selv har skrevet seg inn i med sin 1900-trilogi - kan ikke rokke ved dette.

Når det gjelder kriminalromanenes økende dominans, er det riktig som Staalesen sier, at antall titler fortsatt er i mindretall. Ikke desto mindre har de økt sin dominans på salgsstatistikken; kriminalromanene utgjør i dag flere av de totalt solgte bind enn for ti år siden. Krim selger i snitt bedre enn andre romaner. De av Forfatterforeningens medlemmer som har «kriminallitteratur som sin hovedbeskjeftigelse», som Staalesen skriver, er såvisst ikke noen «ubetydelig minoritet» i økonomisk forstand. Og hvis man bare ser på titteltallet, har det stabilisert seg på et høyere nivå enn før. Dette er den tendensielle utvikling jeg er bekymret for.

Hva angår den norske kriminallitteraturens internasjonale prestisje, ligger det en tilsnikelse i sammenligningen mellom det store norske volumet av (mer eller mindre kompetente) kriminalromaner og den klart sjangeroverskridende dikteriske visjon som finnes hos en Kerstin Ekman, slik Staalesen implisitt sammenligner disse to størrelsene. Går man inn på den norske kriminalromanens forhold til det beste av internasjonal krim, er nivået høyst diskutabelt. Ingen renheklet norsk kriminalroman fra de siste årene kommer opp mot bøker som George Dawes Greens «The Caveman's Valentine », David Gutersons «Snøen på Sedertrærne» eller samlede forfatterskap som James Ellroys og James Lee Burkes. IdaLou Larsens betraktning i Nationen 22.12.00 om at «årets tre beste krimbøker har vært Iain Pears' «Et skilt ved korsveien », Val McDermids «Retterstedet» og Ian Rankins « Døde sjeler» er helt korrekt, og vel verdt å huske på når man diskuterer den norske krimromanens relative kvaliteter.