Krim med klisjeer

Tradisjonell krim. Men ingen god Jacobsen-roman.

BOK: Jeg er en stor fan av Roy Jacobsen. På sitt beste har han alt – psykologisk innsikt, gode miljøskildringer, fortellerevne og overbevisende skikkelser. Han har også et omfattende sjangerregister, blant annet bruker han gjerne elementer fra krim- og spenningslitteraturen.

Nå tar han dette helt ut ved å la boka handle om jakten på en seriemorder. Med typiske ingredienser som avkuttede hender og nedfrosne lik dandert som kunstverk.

Æresdrap

Plottet er som følger. Ei ung jente blir funnet drept med avkuttet venstrehånd. Hun var andregenerasjonsinnvandrer fra Pakistan, men hadde brutt med familien fordi hun har en norsk kjæreste. Politiets teori er æresdrap, inntil de finner en venstrehånd som ikke tilhører offeret. Og et tredje offer med begge armene i behold. Alle er innvandrerkvinner.

Et team som jobber med etnisk relatert kriminalitet blir satt på saken. Det består av to andregenerasjonsinnvandrere med et problematisk forhold til egne landsmenn. Samt heltinnen, alenemoren Marion med en unik intuisjon. Sammen med en habil etterforskningsleder gjennomgår de en rekke mulige motiv som alle tenkes å være rasistisk motiverte. Inntil en hvit mann blir funnet drept uten venstrehånd, og peker i retning av et mulig muslimsk nettverk.

Favner vidt

Jacobsen favner vidt her. På sin proffe måte trekker han fram en rekke typer som eksemplifiserer et mangfoldig Norge: Pakistaneren som vil bli assimilert og kjøper hytte. Den trygdede og selvfornøyde antroposofen som hater arabermusikk. Her er russiske menneskesmuglere, og norske bønder som stuver illegale arbeidere inn på lagerbygninger med en hageslange å vaske seg med.

Jacobsen skriver med et hørbart politisk engasjement. Blant annet når han påpeker den mystiske stillheten rundt ofrenes forsvinning: «Fem dødsskrik, som alle er blitt overhørt, på linje med en urettferdighet som det er gått vane og inflasjon i, som verdens fattigdom, Afrikas sykdommer og Midtøstens kriger.» Han lar også etterforskningslederen påpeke «det faktum at muslimske samfunn til dags dato ikke har klart å stable et eneste demokrati på beina. Ikke at det bryr meg så mye, jeg er av den mening at de får ta den tida det trenger, det har vi gjort, et par tre tusen år, så vidt jeg husker.»

Krimserier

Likevel er ikke dette en av Jacobsens sterkere romaner. Han har undervurdert hvor sjangermessig bindende og innholdsmessig dominerende det er å innføre en rasende seriemorder som sliter av ofrene hendene, og som danderer lik på Operaens tak.

Enkle effekter er fjerne fra den virkeligheten Jacobsen vil beskrive, men får leseren på kroken. Til den pris at det Jacobsen egentlig har på hjertet står i fare for å drukne. Selve persongalleriet lider under den samme oppskriftstenkningen som gjør at de bare blir litterære klisjeer: Som Marion med en intuisjon så stor at hun løser det uløselige. Slik de gjør i krimserier for å få fortgang i sakene.

Melodramatisk

Også språklig blir det litt haltende. Jacobsens melodramatiske stil kler liksom ikke politisjargongen. Som når etterforskerne spekulerer: «To gjerningsmenn. To saker. Atskilt. Av et jernteppe?» Eller: «Vi driver med dette nå, om det så tar resten av livet.» Jacobsen tar også godt i når han skildrer reaksjonene på at en puslete hvit mann blir drept: «… et angrep på nasjonens aller innerste sjel, på dens hvite maskuline hud i Trondheims by, kongesagaens svulstige solar plexus.»

Hovedpoenget til Jacobsen er, så vidt jeg forstår, å vise hvor lite fruktbart det er å tenke i grupper og bås. At det alltid står et individ bak; uforutsigbart og med evne til å gjemme seg. Men også her snakker Jacobsen om det virkelige liv. Mens han tar i bruk de uvirkelige reglene som gjelder for krim. For den «uforutsigbare» morderen er så opplagt i krimlitteraturen at han er en klisjé. Og alle de løse trådene Jacobsen bevisst lar henge der, fordi livet selv gir ingen løsing, de har blitt nøstet opp i utallige krimgåter med den samme mordertypen før.