STERKT NAVN: I skyggen av svenske bestselgere ruver en av USAs største forfattere i dag. Ingen skildrer Washington med den samme innlevelsen som George Pelecanos. 
Foto: Little, Brown and Company
STERKT NAVN: I skyggen av svenske bestselgere ruver en av USAs største forfattere i dag. Ingen skildrer Washington med den samme innlevelsen som George Pelecanos. Foto: Little, Brown and CompanyVis mer

Krim som vil bli lest om hundre år

Pelecanos stikker seg ut blant svenske bestselgere.

||| BOK: George Pelecanos vil bli lest lenge etter at vår tids krimprodusenter med klippekort på bestselgerlistene har gulnet på nattbordene og blitt erstattet av andre og like uegenartede ordprodusenter.

For å parafrasere en dame som hadde orkesterplass til den moderne amerikanske kriminalromanens tilblivelse, Lillian Hellman: Han er ikke bare øyeblikkets mann.

Året 1968George Pelecanos har fanget livet bak reklameplakatene. Den svarte våren er den fjerde av George Pelecanos' fabelaktige romaner som kommer ut på norsk. Etter å ha fullført trilogien om snushaneparet Derek «nesten for god til å være sann» Strange og Terry «la knyttnevene snakke» Quinn har Pelecanos forflyttet seg drøye tretti år tilbake i tid til 1968.

Til tross for at Derek Strange har opplevd undertrykking fra hvite på svært nært hold hele sitt unge liv velger han å trekke i uniform, et antrekk som for store deler av byen Washingtons befolkning er selve symbolet på utnyttelse og overgrep.

Han blir en av Washington D. Cs beste i en tid da det hvite etablerteAmerika står på kanten av stupet. I begynnelsen av 1968 får amerikanerne smake sin egen medisin i Vietnam under Tet-offensiven, og på hjemmefronten blir Martin Luther King myrdet og den mer handlekraftige siden av borgerrettighetsbevegelsen skyter (sic) for alvor fart.

Kjærlighetssommeren er allerede et bleikt minne og en ny virkelighet venter i de onde gatene Dereks Strange må patruljere som fersk politimann med klasse — og raseforræderens Kainsmerke glitrende mot det blå brystet.

En naturalistI boka mi er George Pelecanos ved siden av Walter Mosley den viktigste krimforfatteren USA har fostret det siste kvarte århundret og i tillegg en av de beste noen gang — uansett om vi snakker reindyrka spenning eller samfunnskritisk krim i rett nedadstigende linje fra Sjöwall og Wahlöö. Hvorfor? Fordi Pelecanos bedre enn noen annen turnerer begge deler samtidig i sine romaner. Litt flåsete sagt er George Pelecanos kriminalromanens Theodore Dreiser.

Pelecanos er en naturalist som har så vel trøkkal labb som lett tøtsj i verktøyskrinet sitt og som utnytter et strippet, effektivt og ujålete språk som driver historiene rett inn i både skalle&hjerte. I gamle dager ville vi sagt at bøkene hans har nettopp hjerte og med tanke på deres musikalske klangbunn, ville vi lagt til sjel. Pelecanos lar seg akkompagnere av musikk fra plateselskaper som R&B Stax, Volt og Fury — i motsetning til dagens profilløse, utvanna og affekterte englepiss.

Byens borgereEn kan komme langt med hjerte og sjel når man kan er i stand til å skrive fram autentiske personer, smi troverdige intriger og samtidig klipper ned blomsterspråket med skarpslipt hekkesaks. Pelecanos behersker den detaljerte realismen som skal til for å vise hvordan både arv og miljø i kombinasjon med sosiale forhold er avgjørende i forming av mennesket — uten at vi her snakker verken kommunisme eller blødende-hjerte-liberaler, etiketter Pelecanos sikkert har fått slengt i fleisen en dullion ganger av amerikanere med livsvarig medlemskap i landets nasjonale riflelaug.

Pelecanos skildrer ikke bare Washingtons innbyggere med innlevelse, men også byen. Her viser han sitt sterke slektskap til komboer som George Higgins/Boston, Lawrence Block/New York, Elmore Leonard/Detroit og Ian Rankin/Edinburgh — og for så vidt også Charles Dickens/London.

Pelecanos beskriver frokostrestauranter, barer, nattklubber, platesjapper, smug, gater og hyreshus med total tilstedeværelse. Han nagler byens rytmer ømt og skildrer dens svært forskjellige strøk og nabolag fra innsida — akkurat som personene sine.

I Pelecanos' romaner finner vi alltid en Gavroche eller to og om heroisme ikke alltid er deres fremste dyd så er de gatesmarte som få.

Og nesten som alltid hos Pelecanos handler romanen like mye om skyld og soning, om synd og frelse, som om forbrytelser. Pelecanos kan som ingen andre skildre mennesket på sitt mest storslåtte, sitt edleste, men også hvor lavt vi er villige til å synke for å oppnå vårt mål, vår forestilling om det gode liv.

Soul-musikkHvis man sjekker ut lydsporet Pelecanos satte sammen til «Den svarte våren» finner man flere brikker til puslespillet Derek Strange. Strange er en mann som tror på det gode uten å være blåøyd på noen måte, som tror på steg for steg og tålmodighet inntil ei viss grense. Derfor er det vel ikke overraskende at soulkongen Curtis Mayfield er Dereks main man. Curtis sang — både med og uten The Impressions — om positiv forandring, likestilling og opplysning i en steintøff tid — da det var letter å velge apati eller vold.

For Derek Strange er apati er fremmedord — og utvilsomt også for hans skaper George Pelecanos. De er begge menn som spør hva kan jeg gjøre for mitt folk, mitt land, ikke hva kan andre gjøre for meg. Og det ligger baller av messing bak akkurat det spørsmålet — og ei bok av «Den svarte våren»s kresne kaliber.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19. april 2010.

Krim som vil bli lest om hundre år