Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krim uten handling

Pernille Rygg har skrevet en uspennende og uengasjerende oppfølger til «Sommerfugleffekten».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pernille Rygg debuterte med «Sommerfugleffekten» i 1995, en krimroman med psykolog Igi Heitman i detektivrollen som av anmelderne blant annet ble omtalt som «et bemerkelsesverdig arbeide».

Det eneste bemerkelsesverdige med oppfølgeren er hvor totalt uspennende den er. Noen sprayer truende utsagn om Heitman på husvegger på Grünerløkka. En mann blir drept under åpningen av en kunstutstilling, drapet blir teipet og sendt ut over galleriets videoanlegg.

Knirkende handling

Kunstneren som stiller ut er en tidsriktig provokatør, og mens demonstrantene hisser hverandre opp utenfor - blant dem kunstnerens bror - fornemmer Heitman at datteren Ida er i fare.

Og smått om senn knirker mangelen på handling seg framover. I kvasipoetiske vendinger skildres Heitmans prøvelser:

«Hit har noen kommet en gang i løpet av natten, mens gatene var tomme og asfaltvåte, fasadene vasket tynt i svart og sepia av den sparsomme gatebelysningen, hit har Noen kommet i de tomme gaters ekko ...»

Etter å ha møtt en eldre og lettere rusten industrimagnat kan Heitman melde:

«Vi kunne ført ham hvor som helst nå, bare det ikke var langt dit.»

Eller under møtet med moren til en drapsmistenkt pakistansk gutt:

«Ansiktet hennes er syltynt under sjalet og har den underlige sotete gråtonen som oppstår når hud som naturlig er gyldenbrun, er grimet av søvnløshet eller sorg eller redsel. Jeg har ikke sett henne før, men hun kalles mor på alle språk i verden.»

Samtidspikanterier

«Det gyldne snitt» må vel kalles en samtidskrim, men Rygg har lastet den så full av korrekte samtidspikanterier at krimen drukner selv om det finnes rikelig med dystre hemmeligheter fra fortida å grave i, og et i overkant fargerikt persongalleri. Heitmans ektemann, Benny, som innimellom stæsjer seg opp i frueklær og blekrosa neglelakk og drar en Bente, er en utrolig irriterende gimmick med så høy «tante Brun, Fiolett og Grønn»-faktor at jeg etter halvlest roman verket etter at noen skulle kverke ham eller henne.

Selve mysteriet i romanen engasjerer ikke, og et språk baktungt av adjektiver gjør den ikke mer spennende. Synd, for et sted inne i den massive likegyldigheten ligger en fin historie begravd, en vond historie om å falle utenfor.