Krim uten intrige

Velment, men feilslått.

BOK: Den svenske forfatteren og filosofen Theodor Kallifatides har skrevet langt over 20 bøker, men først de seinere åra har han prøvd seg på kriminalromanen. «Den siste passasjer» er den andre i en serie på tre om Kristina Vendel, førstebetjent ved Huddinge-politiets voldsavsnitt.Jeg har ikke lest noen bøker av Kallifatides tidligere, men jeg kan slå fast én ting: Denne boka viser litt for tydelig at han ikke har noe grep om kriminalromanens finesser. «Den siste passasjer» er en velment fortelling om brutal kriminalitet, men den feiler totalt intrigemessig.

Overflatisk

Den er skrevet med en så overflatisk tilnærming til elementer som logikk og praktisk etterforskningsarbeide at den aldri blir engasjerende lesning. Et småfly styrter i en innsjø, og alle om bord omkommer. De fleste passasjerene er lett identifiserbare og til dels høyt profilerte svenske statsborgere, men en skiller seg ut: En ung gutt, antakelig fra India, uten identifikasjonspapirer. Kristina Vendel observerer at gutten har mistenkelige arr på kroppen, men bestemmer seg likevel for å kremere ham uten ytterligere undersøkelser: «Hun visste at hun antakelig gjorde en feil, men det fikk ikke hjelpe. Ingen skulle få røre denne gutten mer». Sånn tenker bare en litterær politietterforsker som skal dra i havn en svak intrige.

Digresjoner

Kristina Vendel har dessuten en slitsom uvane med å rote seg inn i ville digresjoner og underlige tanker, som forfatteren er vennlig nok til å formidle. Her er et eksempel: «Kulturmenneskets liv er et sitat, pleide hun å tenke fortvilt». Pinlige bemerkninger av denne sorten får meg til å lure på om noen i forlaget i det hele tatt har lest manuset nøye. Det eneste formildende i «Den siste passasjer» er beskrivelsen av forholdet mellom Kristina og hennes gamle far - det er rørende og nesten klisjéfritt. Men når det er de beste partiene i en kriminalroman, blir det ekstra tydelig at resten ikke holder mål.