JOURNALISTKRIM:  Thomas Enger er ute med sin tredje krim i serien om den traumatiserte og standhaftige nettjournalisten Henning Juul. Foto: ROLF M. AAGAARD
JOURNALISTKRIM: Thomas Enger er ute med sin tredje krim i serien om den traumatiserte og standhaftige nettjournalisten Henning Juul. Foto: ROLF M. AAGAARDVis mer

Krim uten nerve

Det er i alle fall ikke kvaliteten på Thomas Engers krim som forklarer salgsuksessen.

ANMELDELSE: Thomas Engers to første romaner om den standhaftige nettjournalisten Henning Juul er solgt til over tjue land og omsatt i mer enn en kvart million eksemplarer. Jeg har ikke lest hans debutbok, men jeg har lest nummer to, og det er lite ved den som kan bidra til å forklare suksessen.

Bok nummer tre er bedre. Men også den har store svakheter.  

Stram åpning

Det begynner lovende, med en scene fra fortiden, der en ung gutt lar sin bror dø i en snøhuleulykke uten å hjelpe ham. Åpningssekvensen er knapp, presis og virkningsfull.

Den stramme komposisjonen viser at Thomas Enger kan. Dessverre gir resten av historien motsatt inntrykk. Fortellingen blir raskt både utflytende og pratsom, den får så mange avgreininger og ulike perspektiver at både spenningen og overblikket forsvinner.

Hovedhistorien handler om drapsmannen og politiets jakt på ham. Parallellhistorien handler om justisminister Trine Juul-Osmundsens forsøk på å renvaske seg fra anklager om seksuell trakassering. Enger gir i tillegg perspektivet til flere andre karakterer. Det gjør at han får veldig mye å holde styr på gjennom de snaut 400 sidene romanen utgjør.  

Mangler nerve

«Blodtåke» er lang der den burde vært kort og kort der den burde vært lang.

Enger bruker masse plass på å beskrive karakterenes fortid, han lar dem tenke tilbake i scener som mangler både troverdighet og fremdrift. Fortellerperspektivet veksler dessuten så hyppig at flere av historiene oppleves ufullstendige ved romanens slutt. Ikke minst drapsmannens.

Krim uten nerve

Mange av våre ferske krimforfattere ville tjent på å stole mer på kjernen i sin historie, på å krympe den ytre handlingen og utvide den indre. En slik innvending gjelder i høyeste grad for Thomas Enger. Romanen tematiserer de største konfliktlinjene i verdenslitteraturen: Traumatiske barndommer, uavklart seksualitet, alkoholisme og fortielse i parforhold. Dette er forhold som kunne bidratt til å styrke nyansene i drapsmannens og de andre karakterenes motiver for å handle som de gjør. Men Enger introduserer dem bare, han borer ikke i dem. Derfor klarer han heller ikke å gjøre dem relevante for handlingen i romanen - og dermed skapes det heller ingen nerve.