MESTEREN: Kriminalromanene til australske Peter Temple er kraftfulle og helt særegne. Nå er han ute med ny krim på norsk, og den er knallgod, skriver anmelderen. Foto: FORLAGET PRESS
MESTEREN: Kriminalromanene til australske Peter Temple er kraftfulle og helt særegne. Nå er han ute med ny krim på norsk, og den er knallgod, skriver anmelderen. Foto: FORLAGET PRESSVis mer

Krimforfattere: Slik skal det gjøres!

Australske Peter Temple har klart det igjen.

ANMELDELSE: Noen innbiller seg at det er enkelt å skrive krim. Du koker sammen et plott, googler noen gamle torturmetoder, finner opp en seriedrapsmann og lar ham etterlate gåtefulle tegn på åstedet. Så skriver du det hele ut i korte kapitler, gjerne ispedd et par ekstra tidsnivåer og noe kursiverte passasjer der du lar drapsmannen lalle i vei i førsteperson.

Gjør det gjerne på denne måten. Men vit i så fall at fjernere fra arbeidsmetoden til han som kanskje er verdens fremste forfatter i sjangeren, er det ikke mulig å komme.  

Temples metode

Når krimforfattere beskyldes for å spekulere i det bestialske, forsvarer de seg ved å hevde at virkeligheten er verre. Det er et dårlig argument. Virkeligheten er verre fordi den er virkelig, romanen er et produkt av forfatterens fantasi. Likevel bør det være forfatterens mål å speile virkeligheten, i hvert fall hvis han legger sin historie til et gjennkjennelig miljø og befolker den med troverdige karakterer. Da oppretter han en kontrakt med leseren som sier at dette faktisk kunne skjedd.

Hvis virkeligheten likevel oppleves sterkere enn fiksjonen har forfatteren ganske enkelt ikke lykkes med sin roman.            

Krimforfattere: Slik skal det gjøres!

Peter Temple skriver oppsiktsvekkende gode, realistiske kriminalromaner fra skyggenes Australia,  en verden preget av grådighet, svik og knuste drømmer. Ufiltrert og nært viser han leseren den virkeligheten som møter etterforskerne på et åsted, i møtet med de mistenkte, med ofrene. Han viser hvordan det arter seg, profesjonelt og personlig, belastningen det innebærer å rydde opp på samfunnets skyggeside. Ødelagt privatliv. Moralsk forkvaklethet. Tltakende misantropi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Stjerneskudd» er en slik krim, og den er knallgod.

Den er skrevet før «Mørk kyst» og «Sannhet», som begge er oversatt til norsk og har fått enestående gode kritikker. Den pensjonerte soldaten og politimannen Frank Calder blir kontaktet av den mektige Carson-familien. Patriarkens barnebarn er kidnappet og Calder får i oppgave å bringe henne hjem uskadet. Sammen med sin gamle soldatvenn Orlovsky, andregenerasjons polsk innvandrer og en rørende litterær skikkelse, begynner Calder å nøste i Carson-familiens mørke historie.  

Krim og virkelighet

Hvis det er krimforfatterens oppgave å formidle virkeligheten, hvordan skal han gjøre det, hvilke redskaper har han til rådighet? En utbredt oppfatning synes å være at realismen står og faller med forfatterens evne til å tilegne seg mest mulig korrekt informasjon om det emnet han skriver om. Knut Hamsun skrev en gang at det beste ved den økonomiutdannede Alexander Kiellands romaner var at Kielland var så god til å regne. Hvis noen kjøpte et kakestykke til to kroner i en Kielland-roman og betalte med en femkrone, da kunne man være sikker på at han fikk nøyaktig tre kroner tilbake.

Hamsuns intensjon var selvsagt å fornærme forfatteren Kielland, for ingen roman blir god fordi den inneholder få regnefeil. Ingen kriminalroman blir heller god fordi den inneholder korrekt informasjon om organisasjonsstrukturen på patologisk institutt eller interiøret på varetektscellene på politihuset på Grønland. Det er ikke der det avgjørende slaget står.  

Stor romanforfatter

Forfatterens evne til å formidle virkeligheten står og faller på hans evne til å formidle stemninger gjennom tekst. Når krimforfatterne påstår at virkeligheten er verre enn deres romaner, sier de i realiteten bare at de selv ikke er i stand til å formidle denne virkeligheten. Det er Peter Temple i stand til. Språklig befinner han seg i en annen divisjon enn de fleste av sine kollegaer. Det gir mer mening å sammenligne ham med de store romanforfatterne.

Temples plott er gode. Likevel er det først og fremst i karaktertegningene og miljøbeskrivelsene at hans særegne språk kommer til sin rett. Dialogene og beskrivelsene er korte, alt overflødig er kuttet vekk. Ofte bruker han ikke engang fullstendige setninger, kun et par ord, noen ganger bare ett. Ikke bare tilfører det romanene en særegen kraft og rytme. Det gjenspeiler også etterforskerens blikk, måten hjernen hans arbeider på. Den registrerer og konstaterer mer enn den reflekterer. Følelsene er det leseren selv som står for.

For å vende tilbake til utgangspunktet og spørsmålet om krimromanens forhold til virkeligheten.

Det finnes ikke spekulative elementer hos Peter Temple. Han interesserer seg ikke for den slags, han benytter seg aldri av enkle, bestialske effekter for å påkalle leserens oppmerksomhet. Jeg tror det er fordi han vet at ingenting er enklere for en krimforfatter enn å overgå virkeligheten. Og at ingenting er vanskeligere enn å vise den slik den faktisk er.