Anmeldelse: Bernard Minier, Konfirmanten

Krimforfatterens mareritt

Bestialsk krim er ikke helt det samme på fransk som på norsk - eller svensk. Bernard Miniers nye roman kommer med en skrekkadvarsel til perverterte kolleger.

KONFIRMANTEN: Drapsofrene i boka til franske Bernard Minier er kledd i uskyldsrene konfirmasjonsklær. Illustrasjonsfoto: NTB / SHUTTERSTOCK
KONFIRMANTEN: Drapsofrene i boka til franske Bernard Minier er kledd i uskyldsrene konfirmasjonsklær. Illustrasjonsfoto: NTB / SHUTTERSTOCK Vis mer
Publisert

«Romanforfattere er løgnere, kriminalbetjent. De pynter på ting, de utbroderer, og til slutt tror de at løgnene deres er virkeligheten» sier forfatteren Erik Lang i «Konfirmanten». Han opplever en krimforfatters verste mareritt. De perverterte, morbide og sadistiske plottene hans blir virkelige. Spørsmålet er bare om det er en forskrudd leser eller han selv som står bak.

Vi befinner oss ved Garonne-elva utenfor Toulouse en vakker vårdag i 1993. To søstre i tjueåra blir funnet brutalt drept ved elvebredden. De er iført uskyldsrene konfirmasjonskjortler. Den ene av dem har fått ansiktet knust til det ugjenkjennelige.

Den nyutdannede politimannen Martin Servaz blir satt på sin første sak. Han oppdager snart at søstrene var oppslukt av kriminalromanene til den svært lite sympatiske krimforfatteren Erik Lang.

Iscenesettelsen av mordene er som hentet ut fra Langs bestselger «Konfirmanten». Lang selv er en arrogant ondsinnet mann som synes helt uten skrupler. Hans krimromaner er gjennomsyret av fordervelse, moralsk forfall og sadisme. Og nå har altså en forskrudd fan – eller kanskje det er forfatteren selv – virkeliggjort et av hans sadistiske plott.

BERNARD MINIER. Fransk forfatter. Foto: ASCHEHOUG / BRUNO LEVY
BERNARD MINIER. Fransk forfatter. Foto: ASCHEHOUG / BRUNO LEVY Vis mer

Miniers metaroman

Langs fiktive bestselger har samme navn som krimmen vi leser, og sånn sett kan denne boka leses som en form for metaroman som kommenterer den franske forfatteren Bernard Miniers eget forfatterskap. Dette er hans femte krim i serien om etterforskeren Martin Servaz. Minier, som opprinnelig var toller, gjorde stor suksess med sin første bok «Hvis helvete var av is» (2017), som ble filmatisert og ligger ute på Netflix. I den boka introduserte han den ulykksalige politietterforskeren Servaz, med sitt begredelige privatliv og sin ulykkelige barndom. Vi ble også introdusert for Servaz' onde motpart – hans dobbeltgjenger, om du vil - den forrykte og hyperintelligente Julian Hirtmann. Han er en Hannibal Lecter-aktig seriedrapsmann som anser Servaz som en slags tvillingsjel, blant annet fordi de begge er lidenskapelig opptatt av Gustav Mahler.

I likhet med Lang, sparer ikke Minier på groteske og dels sadistiske scener i sine krimromaner. Og selv om Hirtmann ikke er del av plottet i «Konfirmanten», er det nok av både ondskap og galskap. Vi møter blant annet en medisinstudent som samler på foto av groteske lik, og en to meter høy kjempe som har lest seg til vanvidd på nettopp Langs krimromaner.

Mordet på de unge kvinnene blir oppklart på tragisk vis. Servaz må slå seg til ro med oppklaringen, med har likevel en følelse av at noe ikke stemmer. Tjuefem år seinere blir han innkalt til et nytt mord. Også her er offeret kledd i konfirmasjonskjole, og Servaz oppdager etterhvert skremmende paralleller til andre av Langs kriminalromaner. I en av dem er han selv del av plottet – og på sitt vis blir dette Miniers kommentar til virkelighetslitteraturen som har martret det litterære liv de seinere åra.

Gotisk uhygge

Miniers fremste styrke ligger i å mane fram skrekkaktige scener gjennom en mørk og dyster gotisk uhygge. Sånn sett er det noe gammelmodig over hans stil, med åpenbar inspirasjon fra attenhundretallets creepy klassikere som Edgar Allan Poe og Marqi de Sade. Stilistisk er Miniers krimromaner både elegante og preget av et eksistensielt alvor. En svakhet fram til nå har vært en lett kaotisk og altfor snakkesalig oppbygning i plottene. Det er det på sitt vis også her, men ikke så påtrengende at det hemmer drivet i denne oppslukende boka.

Miniers krimromaner er for øvrig del av en bølge av god fransk krim som har kommet de seinere åra, med sterke navn som Michel Bussi, Pierre Lemaitre, Fred Vargas og concourtprisvinneren Leïla Slimani. Det er heller ikke tilfeldig at en av mine krimfavoritter, Paris-bosatte Peter May, debuterte i nettopp Frankrike.

Sistnevnte har i et intervju uttalt at en interessant forskjell på fransk og engelskspråklig, og for så vidt også nordisk krim, er at i Frankrike skiller en ikke mellom krimromaner og generell skjønnlitteratur. Det betyr at en setter de samme stilistiske krav til krimsjangeren som til all annen litteratur. Det er en mulig årsak til at fransk krim nå seiler opp som sterke konkurrenter til den nå avtakende nordic noir-bølgen. Med tanke på den middelmådige krimmen som pøses ut både her og i vårt naboland, er det på høy tid vi følger Frankrikes eksempel. Det fortjener leserne.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer