I begynnelsen av juli ble det klart at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg gir Frankrike medhold i innføringen av et forbud mot heldekkende ansiktsplagg. Det har sparket i gang debatten her hjemme.
Det er en viktig debatt fordi den stiller oss som samfunn på prøve. EMDs begrunnelse for å godkjenne Frankrikes forbud var at man må kunne se hverandre for å «leve sammen». Et inkluderende samfunn betyr at vi ikke kan forby alt vi ikke liker. Samtidig har vi et ansvar både for å beskytte innbyggernes rettigheter og også forsvare de verdiene vi ønsker å opprettholde. Å balansere individets frihet «til» og samfunnets frihet «fra», er alltid en vanskelig oppgave. Det finnes mange prinsipielle tilnærminger til et slikt spørsmål. Vi ønsker likevel å være pragmatiske.
Det finnes allerede i dag adgang til å regulere bruken av religiøse symboler. Blant annet er det forbudt å bruke heldekkende ansiktsplagg i Oslo-skolen. At undervisning fordrer god kommunikasjon er lett å forstå. At det samme er nødvendig i de fleste arbeidssituasjoner er vi også enige i. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Å gjøre alle kvinner som bruker niqab til kriminelle er imidlertid å starte i feil ende.
Tankesmien Agenda har i et notat gått gjennom utviklingen etter innføringen av forbudet i Frankrike i 2011. Erfaringene er mange. Få av dem er gode.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Franske myndigheter uttalte at det i 2011 var rundt 1 900 kvinner i landet som brukte heldekkende ansiktsplagg. Det vil si 0,003 prosent av befolkningen på 65 millioner. Franske myndigheter har ikke evaluert loven. Ifølge undersøkelser og intervjuer blant kvinnene som bruker niqab, har to ting skjedd: Enten har kvinnene fortsatt å bruke plagget når de ferdes i offentligheten, eller så har de blitt hjemme. Det siste kan ha ført til færre niqab-kledde damer i franske gater. Kan vi dermed si at forbudet er vellykket?
Det mest bekymringsfulle er at trakasseringen mot muslimske kvinner har økt. Organisasjonen «Open Society Justice» (OSJ) har gjort undersøkelser blant kvinner som bærer niqab. Alle beskriver at forbudet har gått utover deres personlige sikkerhet, og føler at forbudet gjør at flere mennesker nå føler seg berettiget til å ta affære. 32 år gamle Hind Ahmas ble fysisk angrepet på gaten mens hun hadde med seg sin tre år gamle datter. Til «The Guardian» sier hun at politikerne som hevdet at den nye loven «ville frigjøre oss, i stedet ekskluderte oss fra den sosiale sfære». I fjor aborterte en ung muslimsk kvinne på 21 år etter å bli angrepet på åpen gate i Paris. Angrepet skal ha skjedd fordi kvinnen var ikledd ansiktsdekkende slør. Det finnes også eksempler på større demonstrasjoner og voldelige opptøyer.
Hendelsene er ikke unike. Ifølge «Komiteen mot islamofobi i Frankrike» (CCIF), som er en rådgivende organisasjon i FN, øker hathandlinger begått mot muslimer i landet. Fra 2010, da forbudet ble vedtatt, til 2013 er antallet rapporterte tilfeller nesten tredoblet - fra 188 til 691. Hele fire av fem rapporterte overgrep var i 2013 rettet mot kvinner. Vi kan ikke fastslå at forbudet er den direkte årsaken, men det er ikke urimelig å anta at det har bidratt i feil retning.
I tillegg viser erfaringer fra Frankrike at et forbud kan gjøre samarbeid mellom politiet og minoritetsbefolkningen vanskelig. Det samme bekymrer tidligere minoritetsombud i politiet, Navjot Sandhu. Hun viser til at noe av suksessfaktoren bak den gode dialogen Oslo-politiet har til minoritetsbefolkningen, er «gjensidig respekt, økt spisskompetanse på mangfold og ikke minst en ny generasjon som søker seg til etaten», og setter spørsmålstegn ved hvordan vi som rettsstat kan forvente at minoriteter skal samarbeide og respektere politiuniformen, hvis den i «neste øyeblikk er tiltenkt å dra av kvinner et plagg, som for dem symboliserer deres ære».
Det er også verdt å merke seg et annet poeng hentet fra Frankrike. Undersøkelser tyder på at flere kvinner har begynt å bruke heldekkende ansiktsplagg i protest etter debatten rundt forbudet i 2009. Det må vi også være forberedt på her hjemme, advarer religionshistoriker ved Universitet i Oslo, Kari Vogt. Et forbud kan altså virke mot sin hensikt.
Flere ønsker et forbud for å hindre undertrykking og tvang. Her trenger vi mer kunnskap før vi kan konkludere. Erfaringer fra både Norge og Frankrike tyder imidlertid ikke på at de som ikler seg heldekkende ansiktsplagg i hovedsak er kvinner som er tvunget av sine fedre, brødre eller ektemenn, men unge radikale kvinner og konvertitter. Vogt har uttalt at det er blitt «moderne med niqab». Leder i Minotenk, Linda Alzghari, ser bruken av niqab blant unge jenter som et ungdomsopprør. Hun opplever at det har vært et lite oppsving i bruken av niqab blant unge kvinner knyttet til miljøer rundt Islam Net og Profetens Ummah. Å ikle seg heldekkende ansiktsplagg er en handling som markerer avstand til storsamfunnet. Men i disse tilfellene er niqab et symptom og ikke selve problemet. Radikale og ekstremistiske holdninger forsvinner ikke hos dem som har dem, selv om niqaben gjør det. Følelsen av utenforskap forsvinner ikke selv om niqaben gjør det, kanskje blir den heller forsterket. Det er naturlig å tro at kvinner som blir tvunget av sin familie til å bære et heldekkende ansiktsplagg i møte med verden, også kan oppleve trakassering på andre måter i hjemmet. Vi eliminerer ikke heller ikke slike forhold selv om vi forbyr niqab.
Det er flere forskjeller på Frankrike og Norge. Frankrike har Europas største andel muslimer. Ideen om «laïcité» - den sekulære stat, står sterkt. Det er sterk spenning mellom minoritet og majoritet. Vi bør uansett lære av deres erfaringer.
Det som har overrasket oss mest i arbeidet med denne problemstillingen, er hvor lite informasjon vi har. Anslag peker i retningen av at maksimalt 100 kvinner ikler seg det heldekkende ansiktsplagget niqab i Norge i dag. Kanskje er 50 et riktigere antall. Det er altså to skoleklasser i en befolkning på fem millioner. For det første illustrerer tallet hvor begrenset problemet tross alt er. For det andre gjør det begrensede omfanget at det bør være en overkommelig oppgave å få bedre oversikt over hvem disse kvinnene er. Hva motiverer dem til å melde seg ut av samfunnet på den måten de gjør? Hva er det ved vårt samfunn de har behov for å distansere seg fra? Har vi sviktet i måten vi møter dem på?
Vi kan ikke foreta dør-til-dør aksjoner og be kvinner krysse av for «niqab-bruker» på et skjema. Men gjennom samarbeid med politi, skole, helsestasjon og andre instanser som møter disse kvinnene i deres hverdag, bør vi klare å komme tettere på. Det viktigste av alt er at vi samarbeider med kvinnene selv.
