Kriminalisering av naturvitenskap?

Regjeringen har foreslått et forbud mot kloning av virveldyr. Det vil si et forbud mot å dele opp et virveldyrfoster og la hver enkelt del utvikle seg til et individ, og et forbud mot å ta cellekjerner fra kroppscellene på et individ og overføre dem til egg hvor kjernen på forhånd er fjernet, og så la dem utvikle seg. De individer som oppstår på denne måten, er arvemessig identiske. Begrunnelsen for forbudet er at det er uetisk å fremstille slike individer kunstig.

Det kan derfor være interessant å se litt på den vitenskap som har ført til utvikling av de kloningsteknikkene det her er snakk om.

Det er velkjent at mange planter formerer seg ved utløpere, og kunstig kan vi formere opp planter ved å ta stiklinger. I laboratoriet er det til og med mulig å dyrke opp planter fra enkeltceller tatt fra en rot, en stengel eller et blad.

De fleste dyr lar seg ikke formere opp på denne måten. På slutten av 1800-tallet ga studiet av fosterutviklingen hos en rundorm en antydning om hvorfor det er slik. Det viste seg at allerede når et dyrefoster består av bare noen få celler, er det bestemt hvilke celler som skal gi opphav til kjønnsceller og hvilke til kroppsceller. Når først bestemmelsen er tatt, synes den å være ugjenkallelig. Kroppscellene kan aldri bli til kjønnsceller eller gi opphav til nye individer. Hos planter bestemmes kjønnscellene derimot først når planten er utvokst og blomster-anlegget oppstår.

Det foreligger to muligheter. Kanskje kroppcellene hos dyr i motsetning til hos planter faktisk mister den del av den genetiske informasjon som er nødvendig for å gi nye individer. En annen mulighet er at kroppscellene har all informasjon, men at deler av den er utilgjengelig.

På hvilke tidspunkt dette skjer, kan avgjøres ved å dele opp fosteret og undersøke de enkelte delenes utviklingsmuligheter. Slike undersøkelser begynte man med på slutten av 1800-tallet. De første forsøkene ble gjort på virvelløse dyr som sjøpinnsvin og maneter. Først i 1967 klarte man å vise at alle cellene i et kaninfoster som var på det åttende cellestadiet, hadde evnen til å utvikle seg til kaninunger dersom de ble skilt ad og satt inn i livmoren til en fostermor.

Den genetiske informasjonen er lokalisert i cellekjernene, og ved å dele opp fosteret kunne man på denne måten vise at all informasjon i hvert fall er tilstede i kjernene i de første åtte cellene som blir dannet.

I 1914 rapporterte den tyske forskeren Hans Spemann - en senere nobelprisvinner - at dette også var tilfelle for kjerner som hadde gått gjennom mange delinger. Spemann gjorde forsøk med salamandere. Han brukte et tynt hår fra et barn og la en løkke rundt egget like etter befruktningen. Han trakk så til knuten slik at egget i første omgang ble delt i to avdelinger som stod i forbindelse med hverandre via en trang åpning. Den halvdelen som manglet kjerne, delte seg ikke, mens den halvdelen som inneholdt kjernen, delte seg normalt mange ganger. Etter en del delinger klarte så en enkelt kjerne å komme gjennom åpningen over i den kjerneløse halvdelen, som så begynte å dele seg. Da trakk Spemann knuten helt til og skilte de to halvdelene fra hverandre. De utviklet seg begge til fullstendige individer. Spemann pekte på at kjerner fra mer spesialiserte celler også burde undersøkes på samme måte, men slike forsøk var for vanskelige å utføre på den tiden.

Først i 1952 klarte forskerne ved hjelp av en fin pipette å overføre kjerner fra uspesialiserte celler i tidlige fostre til eggceller som kjernene var fjernet fra på forhånd. Eggcellene utviklet seg til nye individer. Og i 1962 rapporterte John Gurdon fra Oxford at han hadde overført kjerner fra tarmceller i rumpetroll til kjerneløse egg som deretter utviklet seg og vokste opp til kjønnsmodne frosk. Det så altså ut til at kjernene fra spesialiserte tarmceller hadde den informasjon som var nødvendig for fullstendig utvikling. De fleste forsøk var imidlertid mislykkede, og dette kunne tyde på at kjernene likevel var forandret på en måte som gjorde det vanskelig å utnytte informasjonen.

Det gikk mange år før man klarte å klone pattedyr, men i 1998 ble så lammet Dolly født etter at en spesialisert celle fra melkekjertelen til en søye var blitt forent med en kjerneløs eggcelle. Forsøket lyktes fordi melkekjertelcellen ble behandlet på en måte som reverserte en av de prosesser man antok var årsaken til at informasjonen i spesialiserte celler var så vanskelig tilgjengelig. Ved kloningsforsøket fikk forskerne altså bestyrket sin antagelse om hvilken prosess dette var.

Kloningsteknikken ble altså ikke utviklet for å fremstille genetisk identiske individer, men for å få vite hva som skjer når cellene i kroppen spesialiserer seg. Det er imidlertidig helt klart at en teknikk som gjør det mulig å lage mange genetisk identiske individer, er av stor praktisk interesse i husdyravlen og for genteknologien. Det var selvfølgelig denne mulighet for lett å kunne formere opp verdifulle individer som var årsaken til at man gikk over til å gjøre forsøk med med sau i stedet for med andre virveldyr, selv om dette var helt unødvendig av hensyn til de vitenskapelige problemstillingene.

Like etter at Dolly var født, lyktes det å klone mus på samme måte, og kloning av mennesker er ikke lenger en umulighet. Hele det tekniske apparat er forlengst etablert, og kloningsforsøk kan i dag utføres i mange laboratorier også her i landet, bl.a. på sykehuslaboratorier hvor barnløse par får hjelp ved kunstig befruktning.

I denne situasjonen ba Stortinget regjeringen om å fremme et forbud mot å klone alle virveldyr, ikke bare mennesker. Dette «begrunnes» etisk. Jeg setter ordet i anførselstegn fordi jeg ikke finner noen begrunnelse i høringsdokumentet fra Miljøverndepartementet. Her blir det framsatt en påstand: «Å frembringe genetisk identiske individer ved kjernetransplantasjon på en måte som naturen selv ikke er istand til, kan oppfattes som en krenkelse av naturens egenverdi, både ut fra et bio-etisk, økofilosofisk og kristen-humanistisk verdigrunnlag. Dette vil også gjelde for individer som er på et lavere trinn enn pattedyr.»

Jeg vil for argumentets skyld fremsette en annen påstand: «Å frembringe nye individer ved kunstig befruktning på en måte som naturen selv ikke er i-stand til, kan osv.» Det ansees imidlertid som etisk høyverdig å foreta kunstig befruktning for å hjelpe barnløse par - så lenge sædcellen selv kan smelte sammen med eggcellen, men det er etisk betenkelig å hjelpe den inn med en pipette. Et menneskefoster som er yngre enn tolv uker defineres som et ikke-individ og kan fjernes, men det er ikke tillatt å bruke cellene fra det samme fostret til forskning når det er tatt ut. Det er heller ikke tillatt å gjøre forsøk med befruktede egg. De dammene som froskene og salamanderne må ha for å overleve, tørrlegges stort sett uten store etiske diskusjoner, mens deling av et salamanderfoster etter Spemanns metode skal forbys. Konklusjonen blir at det er vanskelig å få respekt for en etisk begrunnet lovgivning som ikke viser et minimum av konsekvens, og den vil neppe bli forstått av forskere som har behov for å klone i liten målestokk for å få svar på et vitenskapelig spørsmål. Dette kan lett gjøres i dagens laboratorier bak lukkede dører, om nødvendig med gardinene trukket ned.

Jeg ber nå leseren tenke litt over hvorvidt Spemanns eksperiment var u-etisk.

Embryologene - de som studerer fosterutviklingen - har stort sett arbeidet med et lite antall modellorganismer som man nå kjenner svært godt: sebrafisk, noen få arter av frosk og salamandere og dessuten høns og mus. Videre forskning er helt avhengig av at man fortsatt kan gjøre kloningsforsøk med disse dyrene.

Et generelt forbud mot kloning av virveldyr vil altså ikke bare hindre den praktiske utnyttelse av teknikken i landbruk og medisin, men legge alvorlige hindringer i veien for et ønske om å vite mer om livsprosessene, og må derfor oppfattes som et angrep på den grunnleggende naturvitenskapelige forskning. Dessverre er det grunn til å frykte at et slikt angrep vil bli applaudert av den økende gruppe av mennesker her i landet som har mistro til naturvitenskapen og ikke forstår den naturvitenskapelige metode, men oppsøker det alternative og okkulte.