Kriminalisering er nødvendig

Ifølge FN blir mellom 1 og 4 millioner kvinner og barn hvert år ofre for menneskehandel (trafficking). FN anslår at handelen med kvinner og barn innbringer mellom 35 og 49 milliarder kroner hvert år til halliker og bakmenn.

En undersøkelse fra 2005 anslår at rundt 200000 norske menn har kjøpt sex en eller flere ganger. Å kjøpe sex av ofre for menneskehandel er et bidrag til alvorlige menneskerettighetsbrudd og organisert kriminalitet.

Sverige kriminaliserte sexkjøp i 1999. Loven er ment å virke preventivt og holdningsskapende. Effekten av loven er omstridt, og blir gjerne tolket forskjellig ut fra hvilket syn man i utgangspunktet har til kriminalisering. Meningsmålinger tyder på at en stor del av den svenske befolkningen, inklusive sosialarbeidere og politi som jobber nær kvinnene i prostitusjon, støtter loven. (Smette, 2003). Det mange er enige om er at tiltak for å hjelpe kvinner ut av prostitusjon ikke ble tillagt nok vekt da loven ble innført.

Vi i LO er opptatt av at vi i Norge får på plass et lovverk som ivaretar de som trenger beskyttelse. Det er ingen tvil om at de prostituerte rammes hardt, også helsemessig, av å være i den beinharde bransjen.

De prostituerte påføres alvorlige langtidsskader både fysisk, psykisk og emosjonelt. Internasjonale studier viser at prostituerte kvinner lider av lignende psykiske skader, som krigsveteraner og overlevne av tortur, som «flash-backs» (tilbakevendende traumer), depresjon, søvnforstyrrelser og stress. Selvmord og selvmordsforsøk er også vanlig.

I en undersøkelse blant prostituerte i Nederland gjennomført i 1994 hadde kvinnene i prostitusjon hyppigere søvnproblemer, ryggsmerter, hodepine, magesmerter, nervøse plager, angst, depresjon, manglende tillit og mareritt. De konkluderte med at de prostituerte som gruppe har flere og mer alvorlige fysiske plager og psykososiale problemer enn andre kvinner. I en svensk undersøkelse fra 1995 rapporteres det at kvinner i prostitusjon har ulike former for underlivslidelser som de søker hjelp for. De forteller om angst for å få underlivskreft og for at de når de ønsker å bli gravide skal vise seg å være infertile.

I Norge er vi provosert over den åpenlyse prostitusjonen på Karl Johans gate. Men det skal ikke være slik at vi bare skal flytte de prostituerte ut av syne og ut av sinn. Nei, vi skal gjøre noe for de jentene som allerede har det verst – de som ikke kan bestemme over egen kropp. Og ett av de tiltakene som Sverige har erfart at nytter – er faktisk å kriminalisere den sterke parten i dette – nemlig sexkjøperen.

De aller fleste kvinnene som er offer for menneskehandel ønsker å reise hjem. I den forbindelse bør regjeringen sette ned et hurtigarbeidende utvalg som skal se på erfaringene fra Sverige og hvilke tiltak som er aktuelle i Norge. Det er viktig å lage klare handlingsprogram med individuelle tiltak. Men like viktig er det at myndigheter og etater etablerer gode samhandlingsplaner og finner gode måter å samarbeide på for å hjelpe kvinnene, pågripe bakmennene og fjerne markedet.

I tillegg til kriminalisering av sexkjøp, må også andre tiltak settes i verk. LO har i forbindelse med høringen om kriminalisering gitt innspill til hva som må på plass. Noen nødvendige tiltak er at sosial- og helsetjenestene til prostituerte må utvikles og styrkes, at vi sørger for en bedret og tilpasset rusbehandling, og at det må sikres økt kompetanse hos politi, påtalemyndighet og domstoler.

Vi vil også utvide refleksjonsperioden for ofre som vitner mot bakmenn til 9 måneder, og vi vil at slike vitner etterpå skal innvilges midlertidig oppholdstillatelse i inntil 2 år med behandlingstilbud, eller til saken er avgjort og offeret kan få vurdert varig oppholdstillatelse. Refleksjonsperioden må fylles med tilbud om behandling av både psykiske og fysiske skader/plager, språkopplæring, samfunnsfagopplæring med mer. Ofrene som får innvilget refleksjonsperiode må få rettigheter og status som flyktninger og utlendingsloven må gi større rom for varig oppholdstillatelse for ofre for menneskehandel.

For å bekjempe handel med mennesker som vare er vi nødt til å ta i bruk sterke midler. Det holder ikke med holdningsskapende kampanjer alene.