Kriminalitet skal ikke lønne seg!

I vestlige land registreres det økning i de fleste former for profittmotivert kriminalitet, skriver Anne-Mette Dyrnes.

PROFITTMOTIVET står sentralt ved de aller fleste lovbrudd. Så vel organisert kriminalitet, for eksempel narkotikaomsetning, sprit og menneskesmugling, som økonomisk kriminalitet, for eksempel skatte- og avgiftskriminalitet, innsidehandel og ulovlig prissamarbeid, har profittmotivet som viktigste drivkraft.

I vestlige land registreres det økning i de fleste former for profittmotivert kriminalitet. Fremdeles begås det meste av kriminaliteten av enkeltpersoner og lokalt. Men de aller fleste vestlige land registrerer også økt organisering og internasjonalisering av kriminaliteten. Samtidig benyttes mer avanserte teknikker, for eksempel datateknologi, slik at det blir vanskelig å avdekke den.

Det er vanskelig å si noe sikkert om det faktiske omfanget av kriminalitet. Det antas at kun toppen av isfjellet blir avdekket, og dette gjelder desto mer for den mer sofistikerte, profittmotiverte kriminaliteten. Derfor er det også umulig å si noe sikkert om hvor stort det totale utbyttet er. I FN antas det at det årlig omsettes narkotika for mellom 2250 og 3760 milliarder kroner i verden. Noe av utbyttet forbrukes umiddelbart, resten blir hvitvasket og går inn i økonomien som tilsynelatende lovlige midler. Gjennom år akkumuleres hvitvasket utbytte og utgjør en ukjent størrelse i økonomien. Det internasjonale pengefondet har beregnet at mellom 2 og 5 prosent av bruttoglobalproduktet er utbytte av straffbare handlinger. Utbytte fra skatte- og avgiftsunndragelser er da holdt utenfor.

ALLEREDE på 80-tallet vokste det frem en erkjennelse, først internasjonalt og senere i Norge, av at tradisjonelle virkemidler ikke er tilstrekkelige ved bekjempelsen av alvorlig profittmotivert kriminalitet. Hovedproblemet er at tradisjonell etterforskning og straffeforfølgning ikke makter å gjøre kriminaliteten mindre lønnsom. Tradisjonell kriminalitetsbekjempelse preges for det første av en reaktiv holdning: politiet handler på grunnlag av en anmeldelse, oftest fra en privatperson. Moderne kriminalitet blir ikke anmeldt av private. Avdekking av slik kriminalitet krever aktivitet fra offentlige myndigheters side, og en mer proaktiv holdning i politiet. For det andre preges tradisjonell kriminalitetsbekjempelse av fokus på skyld og straffespørsmål. Hva som er skjedd med utbyttet, er ofte uten interesse for disse spørsmål. Tradisjonelt etterforskes det derfor sjelden for å oppspore og inndra utbytte. For det tredje strekker ikke tradisjonelle metoder til ved slik etterforskning. For å ta et eksempel fra narkotikasakene er det ikke heroinet, men pengesporene som leder til bakmennene. Bakmennene er trolig aldri i nærheten av stoffet, men pengene får de temmelig sikkert. Det er for eksempel lite sannsynlig at politiet tar en bakmann ved hjelp av narkotikahund. Finansiell etterforskning, ofte i samarbeid med revisor, er nødvendig.

INTERNASJONALT reflekteres den økte erkjennelse av disse synspunkter i flere initiativer på 80- og 90-tallet: G7-landenes initiativ i 1989 til å danne Financial Action Task Force on Money Laundering (FATF), Europarådets hvitvaskingskonvensjon av 1990 og EUs hvitvaskingsdirektiv av 1991, for å nevne noen. Initiativene bygger på en strategi som stikkordmessig kan oppsummeres i fire punkter: 1) Ta utbyttet fra de kriminelle. 2) Øk oppdagelsesrisikoen for hvitvaskingshandlinger. 3) Straff hvitvaskingshandlinger. 4) Mer og enklere internasjonalt samarbeid.

Norge og andre vestlige land har fulgt opp med en rekke lovendringer. I 1993 fikk vi her til lands en vidtrekkende straffebestemmelse mot hvitvasking ved endring av straffeloven ' 317. I 1994 ble finansinstitusjonene pålagt å rapportere mistenkelige transaksjoner til Økokrim. Målet var å øke oppdagelsesrisikoen for hvitvaskingshandlinger. Nylig har en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet lagt frem utkast til en ny lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. Her foreslås det at blant andre advokater, eiendomsmeglere og revisorer skal forpliktes på samme måte som bankene.

Inndragningsreglene i straffeloven ble endret i 1999. Problemet med de gamle inndragningsreglene var at det måtte bevises at utbyttet stammet fra en bestemt straffbar handling. Dette var meget vanskelig. Vi fikk derfor en ny regel i straffeloven ' 34a om utvidet inndragning, hvor omvendt bevisbyrde for første gang ble introdusert i strafferetten.

LOVBRYTERENS formuesgoder kan inndras med mindre han eller hun gjør det sannsynlig at de er ervervet på lovlig måte. Forutsetningen er at lovbryteren er funnet skyldig i alvorlig straffbar virksomhet som kan gi betydelig utbytte, og at han eller hun må anses for å ha en kriminell livsstil. Lovbryteren er selv den nærmeste til å forklare hvordan formuen er bygget opp, og det er ikke urimelig å kreve at han eller hun gjør det når de nevnte forutsetningene er til stede. Tanken er at hvis lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at det han eller hun eier er ervervet på lovlig måte, så er inndragning forsvarlig og rimelig fordi det må legges til grunn at eiendelene stammer fra uidentifisert kriminalitet. Lignende regler er gitt i bl.a. Danmark, Nederland, England og Irland.

Utvidet inndragning baseres på at den kriminelle aktivitet kan avsløres og bevises. Forutsetningen er som nevnt at lovbryteren er funnet skyldig i straffbar virksomhet. Et viktig spørsmål er imidlertid om man i det hele tatt kan regne med å avsløre de mer sofistikerte kriminelle: bakmenn og personer som benytter hele verden som boltreplass for avansert økonomisk kriminalitet. I Irland og Storbritannia har de stilt seg tvilende til dette. Konsekvensen har de tatt ved å innføre regler om inndragning uten straffesak. De angriper organisert kriminalitet ved å angripe rikdommen til de kriminelle. Slike regler har virket i Irland siden 1996 (Proceeds of Crime Act 1996). Storbritannia vedtok en ny lov i år (Proceeds of Crime Act 2002).

I IRLAND håndteres slike saker av Criminal Assets Bureau. Byrået kan på grunnlag av etterretningsinformasjon eller tips fra private iverksette undersøkelser om personers forhold - uavhengig av om disse tidligere er straffet eller er under etterforskning. Byrået består av representanter fra politiet, tollvesenet, skatteetaten og sosialetaten. Informasjon kan innhentes fra de respektives registre og arkiver. Mediene avslører for eksempel at en person som er daglig leder i en veldedig organisasjon, har anskaffet luksusbolig og kjører en eksklusiv bil. Byrået starter undersøkelser og finner ut at vedkommende ikke har mottatt arv, og at inntekter som er oppgitt til beskatning ikke stemmer med forbruket. Etter begjæring fra byrået kan retten på nærmere vilkår beslutte beslag av formuesgoder med en verdi over 13000 euro. Det er da opp til eieren å sannsynliggjøre at de er lovlig ervervet. Hvis han eller hun ikke klarer det innen 7 år, kan formuesgodene beholdes av staten. Byrået kan også ta initiativ til omberegning av skatten.

DET MÅ VÆRE ET MÅL i et demokratisk samfunn at kriminalitet ikke skal lønne seg. Kriminalitetsbekjempelsen må selvsagt også rettes mot de alvorlig kriminelle: bakmenn og de mer profesjonelle som virkelig beriker seg og lever høyt på kriminalitet. Hvis vi nøyer oss med å straffeforfølge de som blir tatt ved mer tradisjonelt politiarbeid, utvikler vi klassejuss, der de små blir tatt og de store går fri. Og hvis kriminalitet blir mer og mer lønnsomt, vil kriminaliteten naturlig nok øke. I Norge har vi fått mange nye verktøy de siste årene. Det gjenstår ennå å ta dem skikkelig i bruk. Norsk påtalemyndighet og politi arbeider i hovedsak fortsatt etter de tradisjonelle linjer. De nye virkemidlene og metodene må læres og prøves ut i større omfang før vi vurderer om det er nødvendig å følge irene og engelskmennene i valg av tiltak mot den profittmotiverte kriminaliteten.