FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren ved Knut Nærum om KRIM FOR ELDRE:

Kriminallitteraturen er en døende sjanger. Hvorfor vil ikke ungdommen skrive bøker om fiktive lovbrudd?

Mange vil bli den nye Dag Solstad, ingen sier de vil bli den neste Jo Nesbø.

Krim tar fortsatt mye plass på bestselgerlistene, for tida omtrent halvparten av de 15 øverste titlene. Det er en sjanger som tar mye plass, og mer plass enn mange liker. Noen vil glede seg over at det kan være over om noen år, men jeg er ikke en av dem.

Kriminalromaner utgjør 38 av de 100 mest utlånte bøkene fra norske bibliotek det siste halve året. Av disse 38 bøkene er de fleste av norske forfattere. Tre av dem (Ingar Johnsrud, Jørn Lier Horst og Heine T. Bakkeid) er under 50. Ingen av dem er under 40.

En kjapp enquete blant krimkjennere ga følgende resultat: Det fins fire norske krimforfattere under 40 med flere utgivelser bak seg – Jan-Erik Fjell, Ingebjørg Berg Holm, Ulrik Høisæther og Eirik Husby Sæther. I tillegg kommer Ruth Lillegraven, kjent som lyriker og dramatiker, som nettopp har gitt ut thrilleren Alt er mitt, og så vidt sniker seg under aldersgrensa. (Og et stort unnskyld til dem jeg har oversett. Men de må være få.)

Den skjeve aldersfordelinga skyldes neppe at middelaldrende mennesker er mer makabre til sinns enn ungdommen. Selv om den typiske norske krimforfatteren er i slutten av femtiåra, begynte hen i trettiårsalderen.

Anne Holt var 34, Jørn Lier Horst det samme. Tom Egeland og Gunnar Staalesen var i tjueåra. Problemet for sjangeren er at (nesten) ingen tjue- eller trettiåringer begynner å skrive krim i 2018. Dermed vil sjangeren, i hvert fall i Norge, i all hovedsak være borte i løpet av 20–30 år.

I musikken er det annerledes. Ved siden av storheter som starta for to og tre og fire tiår siden, og fremdeles har et stort publikum, er det kommet fram nye navn: Rappere og DJs og alle damene med bare fornavn. Det fins dessverre ingen Karpe Diem og Arif og Unge Ferrari og Kygo og Sigrid og Agnes og Dagny i norsk krim. Ennå. Men mange Bjørn Eidsvåger. Ikke et vondt ord om Bjørn Eidsvåg, men det trengs ettervekst.

Hvorfor er det sånn? kan man spørre. Det har jeg gjort, og svart selv. Svarene er mange, og noen av dem er antakelig inne på noe.

Nye lesevaner gir andre prioriteringer. Mange bruker mindre tid på bok og mer på skjerm. True crime-podkaster fyller kanskje mye av funksjonen som fiksjon har hatt. Og leser du ikke krim, vil du neppe skrive krim.

Markedet kan virke mettet. Sjangeren domineres av forfattere som har skrevet om den samme etterforskeren i mange år.

Kanskje formen fremstår som stagnert: Det makabre drapet, den plagede etterforskeren, det doble tidsplanet, forbindelsen til andre verdenskrig, det triste været.

De mest skriveføre unge syns sjangerdiktning er dølle saker. Og hvis de skriver sjanger, skriver de heller fantasy. Mange vil bli den nye Dag Solstad, ingen sier de vil bli den neste Jo Nesbø.

TV og film lokker mer. Får du det til, vil arbeidet ditt bli sett av mange, vist i utlandet, strømmet til verden, kanskje nyinnspilt med verdenskjente skuespillere.

Det kan hende at kriminalromanen, i hvert fall den norskskrevne, vil gå under. Andre medier, formater og sjangere har tatt den veien. I løpet av de siste hundre åra har vi mistet stumfilmen, nummerrevyen, cowboyboka, novellebladet, LP-plata og tegneserieheftet.

De er henvist til Nasjonalbiblioteket og bruktsjappene og boden til aldrende nerder. Noen savner disse kulturuttrykkene, de fleste av oss tar deres endelikt med fatning. Andre ting har kommet i stedet: dataspill, serier, blogger og karaoke.

Det er ikke rart at en litterær sjanger forsvinner. Men det er synd om krimlitteraturen ryker, den som har så gode forutsetninger for å si noe om hvordan vi lever nå, sette ord på frykten og rette lommelyktstrålen bortetter samfunnets mørkeste kjellerganger.

I tillegg kan den gjøre dette i en lettfattelig og populær form, slik det svenske forfatterparet Sjöwall og Wahlöö i sin tid endret krimsjangeren fra gåte/lek/spill til et litterært redskap for politiske tanker og nådde ut til hundretusener.

Dette kan i prinsippet også gjøres i et visuelt medium, men det er fortsatt lettere for en norsk forfatter å få utgitt en bok enn å skrive noe Netflix vil produsere. Og viktigere: Ei bok kan gjøre ting som visuelle medier ikke er i stand til.

Denne spalten ender med en oppfordring til skrivende unge mennesker: Norsk krim trenger nytt blod. Kanskje det er ditt. Kvinner oppfordres spesielt til å skrive.