Kriminelt i Hamburg

Ingvar Ambjørnsen verken leser eller skriver kriminalromaner for tida. Han leser om trippeldrapet på Internett og ser på TV.

Trippeldrapet. Det burde noen skrive en bok om. Det er faen meg en bra sak.

Ingvar Ambjørnsen sitter i stua i Hamburg med ryggen mot bokhyllene. Lenge har han pratet om Orderud-saken. Tro nemlig ikke at Ambjørnsen leser romaner på fritida. Han leser norske aviser på Internett og er rusa på en av Norges største drapssaker.

- Den har alt. Plotet, detaljene, personlighetene. Snart kommer filmen, bare vent.

Bokettersynet snoker i hyllene som to garvede etterforskere, men det er ingen lett razzia, for i leiligheten er det et virvar av bøker. Veggene er tapetsert med bokhyller, og Ambjørnsen må bruke gardintrapp for å få fatt i de øverste. Selv befinner han seg i den nedre delen av en flaske rødvin og annonserer at han er ferdig som krimforfatter.

- Livet er for kort for krim. Sitte og konstruere noe sånt, brummer han.

Men trippeldrapet har han tid til. Der vet Ambjørnsen å holde seg oppdatert.

BOKSAMLINGEN til Ingvar Ambjørnsen er imidlertid totalt blottet for system. Og det er ikke rart at det blir bok-oversvømmelse når han er gift med oversetter Gabriele Haefs, som visstnok leser en bok om dagen

- Og du da? Har du lest alt som står her?

- Nei, nei, nei. Det er ikke alt jeg har lyst til å lese heller. Faktisk er det hele forfatterskap jeg bare kunne kastet ut gjennom vinduet.

Men Ambjørnsen vil ikke si hvilke bøker han ville brukt som frisbee. Leseropplevelsene hans er i stadig forandring.

- Jeg var enormt opptatt av Henry Miller som ung. Egentlig veit jeg ikke hva som fascinerte meg med ham. Jeg prøvde å lese ham igjen for en stund siden, og da fikk jeg bare feelingen av at han var en dum amerikaner i Paris.

Én hylle skiller seg ut i stua. Den er full av Ingvar Ambjørnsens egne bøker. På norsk og tysk. Samt en tyrkisk utgave av «Hvite niggere».

- Jeg solgte rettighetene til det tyrkiske forlaget for to merskumpiper. Deretter solgte jeg dem «Sarons Ham» for en vannpipe og to kilo tobakk, sier Ambjørnsen fornøyd.

Han er mest stolt av sin komplette samling Sigurd Mathisen, en relativt ukjent forfatter som i likhet med Ambjørnsen selv er fra Larvik.

- Bøkene hans er fulle av drap, selvmord og trusler. Fyren skrev om sadomasochisme allerede ved århundreskiftet.

Ambjørnsen er tydelig opptatt av livets mørke sider, men Bokettersynet føler trang til å gripe tak i noen av litteraturens klassikere.

- HAMSUN, sier Ambjørnsen og er med på notene.

- Han leser jeg igjen og igjen. Jeg liker godt Sigrid Undset også, men hun mangler jo totalt humor. Det finnes ikke én setning i bøkene hennes du kan dra på smilebåndet av.

Og her har vi Hamlet også, skal Bokettersynet til å utbryte. Men nei, det var ikke Shakespeare, bare en kartong sigarer ved samme navn.

- Aha! En medtatt utgave av «Tatt av vinden»! utbryter vi endelig.

- Den er ikke jeg ansvarlig for, påstår Ambjørnsen.

- Og biografien om Clark Gable?

- Den er mer i Gabrieles avdeling.

BOKETTERSYNET vurderer å kalle Gabriele Haefs inn til avhør for å se om forklaringen stemmer. Ambjørnsen forsøker å bestikke oss med en iskald pils.

- Hva leser du nå da? spør vi prinsippfast.

- Ingenting. Jeg er mer på TV-kicket for tida. Det er rart med TV-en. Jeg kan skru den av en kveld, og så kan det gå åtte måneder til jeg skrur den på neste gang. Men nå ser jeg mye. Og så leser jeg aviser på Internett, da.

Bokettersynet sukker oppgitt blant alle de tusen bøkene og bestemmer seg for å legge vekk lupa. Det er da Ambjørnsen finner det for godt å ta oss med på bar. På et ombygd pissoar to kvartaler ned i gata. Der lar Bokettersynet seg endelig bestikke, og trippeldrapet blir nesten løst.

Veggene i Ingvar Ambjørnsens hjem i Hamburg er tapetsert med stappfulle bokhyller. Det hersker ingen orden i rekkene.