Krimkongen fra Kongsberg

Solid og sympatisk om misforstått geni.

BOK: Hvis dagens lesere forbinder noe som helst med navnet Maurits Christopher Hansen (1794-1842) er det antakelig to ting. At Hansen skal ha skrevet verdens første detektivroman, «Mordet paa Maskinbygger Roolfsen» (1840). Og at han hadde et intimt vennskap med en mann med et noe mer prangende navn, Conrad Nicolai Schwach. Den første påstanden, et slags norsk territorialkrav overfor detektivsjangeren, var det Willy Dahl som framsatte. Det andre momentet, det romantiske vennskapet med Schwach og dets fremmedartede maskulinitetsideal, har de siste år interessert en rekke forskere. Men dette blir man pussig nok ikke klokere på etter å ha lest Arve Fretheims nye biografi. Til gjengjeld lærer man atskillig annet.

Nedgangshistorie

Fretheim presenterer en nedgangshistorie. «Livets kolde prosa» skildrer en forfatter som nærmest var litterær barnestjerne. Deretter ble han gradvis mer og mer misforstått. Og mer og mer ensom. Etter romantisk oppskrift. Den eldre Hansen ender opp uten selvtillit og med anlegg for konspirasjonsteorier. Den unge Hansen manglet knapt nok troen på seg selv. Etter å ha blitt irettesatt av en lærer ved Christiania katedralskole, skal han ha uttalt: «Han kan ikke skrive et Vers, og jeg skriver alt på den annen Tragedie.». But was that a good thing? vil kynikeren kanskje innvende. Sammen med Schwach og Henrik Anker Bjerregaard fikk Hansen tilnavnet «det poetiske kløverblad». Schwach ble kjent som dikteren, Bjerregaard som dramatikeren og Hansen som novellisten. Men Hansens produksjon var stor og variert. Han kokte endatil opp en helt egen pedagogisk teori, kalt «Epideixis». Den venter ennå på plass i neste skolereform.

Tidsskrifthistorie

Hansen ville helst bli professor ved Christianias nye universitet. Men han endte opp som lærer, først i Trondheim, så, fra 1826, på Kongsberg. Fretheims argument er at Hansen ikke mestret tidas gunst-system. Kongsberg-lektor Fretheim skal ha ros for ikke å ha feid kjensgjerningene under teppet: Hansen ble ikke på Kongsberg fordi han ikke prøvde å komme seg vekk. Her ligger denne fortellingens tragiske dimensjon. «Livets kolde prosa» er sterkest i formidlingen av de litterære og akademiske intrigene i de mer ukjente tiåra før norsk litteraturs gullalder. Her, som i resten av boka, er brevvekslingen mellom Hansen og Schwach den klart viktigste kilden. Ellers bør Fretheim berømmes for sine påminnelser om hvor ørliten norsk bokbransje var i disse åra. Og om hvor bortimot umulig det var å klare seg som forfatter. Han får også fint fram hvor tett tidsskrifthistorien - i form av Hansens innsats i Den norske Huusven, Bien og Billedmagazin for Børn - er forbundet med litteraturhistorien. Her ligger det mye uutforsket litteratur-, medie- og offentlighetshistorie.

Nasjonal fortelling

«Livets kolde prosa» er ei solid og skikkelig bok. Fretheim har disponert stoffet godt og har kontroll over framstillingen. På vegne av alle fremtidige Hansen-fans, er det grunn til å takke for en bibliografi over Hansens verker, samt kilde- og personregister. Bokas største svakhet er at Fretheim går i den tradisjonelle litteraturhistoriens feller, godt hjulpet av biografiens aktørperspektiv. Fretheim gjør hva han kan for å gjøre Hansen unik, original og moderne, i stedet for å se ham i kontekst. Hva med Hansens forankring i en felles dansk-norsk teksttradisjon? Her får den retrospektive nasjonale fortellingen styre. Og den store påstanden om at Hansen fikk plantet det norske flagget på detektivsjangeren, krever en grundigere begrunnelse. Hvor skjer spranget? Hvorfor ikke se Hansens kriminalfortellinger i forhold til samtidige eller tidligere eksempler? I England hadde man på 1830-tallet en hel flora av kriminalromaner, under betegnelsen «The Newgate Novel».

Tilsidesatt

«Livets kolde prosa» er viktig kulturhistorie. Og den gir et godt bilde av Hansens status i samtida. Wergeland omtalte ham som Kongsbergs sølv. Og Jørgen Moe holdt Bibelen og Hansens «Idyller» for å være sine kjæreste bøker. Mindre overbevisende er altså Fretheims forsøk på å gjøre Hansen aktuell. At Hansen, som så uendelig mange europeiske 1700- og 1800-tallsforfattere, benyttet seg av forfatterkommentarer og innskutte manuskripter og brev, er knapt nok noe bevis på hans aktualitet. Men Fretheim hevder at Hansens teknikker igjen er «kommet til heder og verdighet.» Som om de var Hansens, og som om de nå har samme funksjon som da. Her må en anmelder kunne ty til Heraklit. Visse ting er likevel stabile. I forhold til folketallet synes Norge alltid å ha hatt et relativt stort antall misforståtte genier. Hvor mange av dagens nordmenn vil vel ikke kunne si seg enig med Hansens kommentar til Schwach: «Vi føle os tilsidesatte i en Stat, der ikke tæller saa stort et Antal af Naturen mer begavede Mænd end vi ere det»?