Krimlitteraturens mest motbydelige antihelt

Får fritt spillerom i GW Perssons nye roman.

UFYSELIG HELT: Leif GW Persson skriver om sin antihelt Evert Bäckström i sin nye krim. Foto GUNNAR HULTGREEN
UFYSELIG HELT: Leif GW Persson skriver om sin antihelt Evert Bäckström i sin nye krim. Foto GUNNAR HULTGREENVis mer

ANMELDELSE: Leif GW Perssons andre bok på norsk i år, etter «Faller fritt som i en drøm», er en frittstående beretning om Solna-politiet. Og de som ikke har fått nok av ufyselige Evert Bäckström, kan glede seg over at han er hovedpersonen denne gangen.

Foraktelig Det vil si, hvis man orker den korrupte kriminalkomissærens foraktelige holdning til sine politikolleger, som alle er noen helvetes sotrør eller flatbankere eller lappjævler, spredt ut over 430 sider.

Men inni all denne nedlatenheten finnes det en aldeles utmerket kriminalintrige, som starter med at en forfyllet pensjonist blir funnet ihjelslått i leiligheten sin. Bäckström blir tilfeldigvis etterforskningsleder for saken, selv om han klager fælt over folkene han må sjefe over: han konkluderer tidlig med at den eneste han kan stole på vil gjøre en utmerket jobb, er Bäckström himself.

Krimlitteraturens mest motbydelige antihelt

Og det verste er jo at han er en dyktig etterforsker, bare han gidder å flytte seg fra restaurantbordets gleder.

Uten dødpunkter Leif Gustav Willy Persson (for å bruke hans fulle navn) skriver med en misunnelsesverdig flyt, fortellingen flommer formelig bortover sidene, og det finnes knapt et eneste dødpunkt i handlingen.

Dessuten dempes heldigvis Evert Bäckströms uendelige plattheter av hans kolleger: Anna Holt har blitt hans øverste sjef, som politimester i Västerort, dessuten medvirker folk som Annika Carlsson, Lars Alm og kriminalsjef Toivonen, en av Bäckströms gamle fiender.

Saftig språk Et saftig språk og et utagerende persongalleri gjør «Den som dreper dragen» til en svært livlig roman, handlingen gjennomsyres av mye drikking og festing i forskjellige miljøer. Og med Perssons røffe fortellerstil — dette er en forfatter som kaller en spade for en spade — er dette nødvendigvis ikke en krim for sarte sjeler.

Men moro er det uansett, hele veien til mål, selv med kriminallitteraturens mest motbydelige antihelt i spissen.