IKKE HJERTELIG: President Abdelaziz Bouteflika sammen med Khamis, den yngste sønnen til Muammar Kadhafi. Et alltid plagsomt naboskap for Algerie. Foto: AP Photo/Presidentens kontor, Algerie.
IKKE HJERTELIG: President Abdelaziz Bouteflika sammen med Khamis, den yngste sønnen til Muammar Kadhafi. Et alltid plagsomt naboskap for Algerie. Foto: AP Photo/Presidentens kontor, Algerie.Vis mer

Kringsatt av fiender

Det politiske regimet i kjempen Algerie ser kriser på alle kanter. Skulle det falle, vil fallet neppe likne på noe vi hittil har sett, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

I Algerie er nervepresset og de indre spenningene voldsomme. Lederne i Alger er en hardbarka gjeng som har overlevd mer enn de fleste politiske hardhauser. Men nå kjenner de seg kringsatt av fiender. Opprøret og revolusjonen i Libya kommer på toppen av alle de andre utfordringene og plagene som det særegne autoritære og etter-revolusjonære regimet sliter med.

Ved Libyas ambassade i Alger har opprørernes flagg vaiet lenge, men Algerie har i det lengste latt være å anerkjenne Overgangsrådet og blir nå det siste landet landet i området som motvillig må innse historiens gang. Diplomatisk står Alger igjen helt aleine. Kadhafi-klanens fall i Tripoli har plassert regimet «i orkanens øye», skriver den opposisjonelle avisa El Watan i Alger, og spør: «Hvor er Algerie i dette møtet med Historien? Fraværende, i koma!»

Overgangsrådet har lenge anklaget Algerie for å støtte den styrtede Muammar Kadhafi, og de fikk vann på mølla da kona hans, Safiya, sønnene Hannibal og Mohammed og dattera Aisha slapp inn i Algerie. Men dette er mye mer innfølkt. Algirske myndigheter lot dem vente ti-tolv timer på grensa mens de tenkte seg om, og spørsmålet måtte helt opp til president Abdelaziz Bouteflika før de slapp inn. Så ille var denne knipa for algirerne. Straks etterpå offentliggjorde de ankomsten og varslet FN. De ville ikke ha noen anklager om å skjule Kadhafi-familien. Så stengte de grensa til Libya.

Muammar Kadhafi forsøkte å snakke med Bouteflika på telefon, men Bouteflika var «opptatt», avslørte El Watan. Bouteflika sa til sine statsråder: «Hvis Kadhafi forsøker å komme inn i Algerie, vil han bli pågrepet og utlevert til domstolen i Haag», ifølge den algirske avisa Echorouk.

Algerie har hatt et svært dårlig forhold til Kadhafi helt fra 1970-tallet. Han har av og til vært en innpåsliten «venn», men mest en plagsom nabo. Han utnevnte seg til «beskytter» av opprørske touareger i Mali og Niger og blandet seg inn i det algirske grenseområdet helt i sør. Han brukte touareger som leiesoldater, og nå har disse flyktet hjem med våpen i hånd og skaper uro sør i Algerie.

Kadhafi kastet seg inn i striden om Vest-Sahara, som er okkupert av Marokko, til støtte for frigjøringsbevegelsen Polisario. Det gjorde de algirske generalene rasende, for de ser Vest-Saraha som sin «bakgård». Algerie huser Polisario og mange flyktninger, og grensa til erkefienden Marokko er stengt. Under den blodige algirske borgerkrigen på 1990-tallet mistenker algirerne Kadhafi for å ha forsynt islamistene med våpen, til tross for at han slo hardt ned på islamistene hjemme.

Regimet i Algerie oppsto i den blodige frigjøringskrigen mot Frankrike. Frigjøringsbevegelsen FLN ble i 1962 både eneparti og landets væpnede styrker, men i denne ettpartistaten var det de militære som styrte partiet, ikke omvendt. Bouteflika var utenriksminister allerede under den legendariske, første presidenten Ahmed Ben Bella. Men da Ben Bella avsatte Bouteflika i 1965, gjennomførte hærsjefen Houari Boumédiène et statskupp.

Bouteflika har alltid stått de militære nært, og generalene har alltid fått siste ord i politikken, men de har bare unntaksvis styrt landet egenhendig. Under det første frie valget vant Den Islamske Redningsfronten (FIS) første omgang i desember i 1991 og truet dette sekulære regimet i det muslimske landet.

De militære avlyste andre valgomgang og gjorde statskupp. Det utløste en forferdelig blodig borgerkrig som varte til 2002. Ingen har kriget mot islamistene som algirerne: Antall drepte var et sted mellom 150 og 200 tusen. Bouteflika har vært president fra 1999, og ledet landet under slutten av denne krigen. Da Kadhafi ringte var landet nettopp rammet av et angrep mot et militært akademi, hvor 18 døde, og Al-Qaida i Islamsk Maghreb (AQMI) påtok seg skylda. Algerie mistenker Overgangsrådet for å ha islamister i sine rekker.

FLN jagde de franske kolonistene over Middelhavet. Algerie misliker sterkt å få franske krigsfly over nabolandet og fremmede krigsskip nær kysten. I nabolandet Mauretania deltar franske soldater i krigen mot islamistene.

I Algerie demonstrerer opposisjonen for reformer og «den arabiske våren». Innad i regimet står kampen om å etterfølge Bouteflika, som er sjuk. Er det rart man kjenner seg kringsatt? Ett er sikkert: Skulle regimet i Algerie, den nest største leverandøren av gass til EU, med enorme reserver av olje, falle, så får vi se noe helt annet enn i Tunisia, Egypt og Libya.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook