Krisa endrer ikke verden

Gjennom hele etterkrigstida var norske samfunnsøkonomer helt sentrale som sakprosaforfattere og bidragsytere i offentlig debatt. Særlig i åra etter siste krig, da de politiske konsekvensene av forrige store krise ble diskutert, deltok sentrale personer fra akademias institutter og byråer med en lang rekke boktitler og bidrag i norske allmenntidsskrifter.

De siste tiårs, og særlig de siste måneders, offentlige debatt om økonomi og finans, viser hvordan både debatten og den politiske økonomien selv har endret seg dramatisk. I dag er det mest kritiske og «alternative» økonomer som skriver bøker og artikler for allmennmarkedet. Fra økonomer som tilhører kretser omkring Attac, Res Publica og radikale økonominettverk finnes det en rekke tekster med et systemkritisk tilsnitt.

Her angripes profittjag, børsøkonomien og den globale finanskapitalen, gjerne eksemplifisert ved dets grådigste utøvere og mest ekspansive institusjoner. Synspunktene i denne litteraturen har klare likhetstrekk med vurderingene i krisedebattene på 1930-tallet og særlig etter krigen, som for en stor grad ble realisert politisk.

Den gang ble handelen sterkere regulert. Kredittvesenet og banksektoren ble gjenstand for statlig styring i en helt annen grad enn tidligere. Renten ble regulert ned til et lav nivå, ikke bare i Norge, men i en rekke andre vestlige land. Børsen og aksjemarkedet kom som en følge av disse og andre reguleringer til å spille en helt underordnet rolle for å stimulere til økonomisk vekst. Verdiene i aksjemarkedet ble heller ikke oppfattet som et interessant uttrykk for om økonomien og næringslivet fungerte godt eller ikke.

Dagens kritiske økonomer oppfordrer folk flest til å samle seg mot den innflytelsen som ligger i markedsøkonomiens og finanskapitalens viktigste institusjoner. Men har de forstått de dramatiske endringene i den politiske økonomien siden sist store krise?

Det er nemlig her, i synet på børs og aksjemarkeder, at det siden mellomkrigstida har skjedd en virkelig bred redefinering av hvordan verdier skapes, måles og fordeles. Eierskap til næringslivet var den gang noe for de få. Datidas karikaturtegninger kunne personifisere kapitalismen i en fet, dekadent bedriftseier med sigar, flosshatt og stor bil. Han var definitivt en mann som sto utenfor både de endringsgenererende intellektuelle miljøene som formulerte forslag til en ny politikk, og de brede folkelige bevegelsene som gjennom valg og annen kollektiv opptreden skjøv denne politikken fram til innflytelse.

Det er i dag mer uklart hva og hvem som personifiserer kapitalismen. Omkring 600 000 nordmenn eier aksjer i norske selskaper, 1,4 millioner har andeler i aksjefond. Sparepengene har selskap på børsene av store investeringer fra livsforsikringsfond, KLP, Statens Pensjonskasse og oljefondet, som preger avisoverskriftene i disse dager.

Når finanskapitalen nå er så stor og omseggripende, ligger årsaken ikke i de grådige finansforvaltere. Årsakene ligger snarere i at børsene nå forvalter verdier i et radikalt større omfang enn tidligere. Og de forvalter det på vegne av oss alle sammen, ikke på vegne av en tjukk mann med sigar og flosshatt.

Dette er en viktig del av forklaringen på at ingen av de politiske partiene på Stortinget foreslår noe mer systemendrende enn at bankdirektørene ikke bør få store bonuser i kriseår. En av de viktigste oppgavene til lederen for Stortingets mest radikale parti har vært, i egenskap av å være finansminister, å tilbakevise anklager fra kjendisspekulant Spetalen om at staten ved oljefondet er en dårlig kapitalist.

Og da Kristin Halvorsen i november i fjor deltok på et debattmøte om finanskrisen på Litteraturhuset i Oslo, fortalte hun tilhørerne hva som burde gjøres for å forhindre en liknende krise i framtida: Bedre finanstilsyn, større grad av transparens, og reguleringer eller fjerning av skatteparadisene.

Dette er gode krav fra en radikal politiker. Men de ville vært like gode som krav fra liberalistiske økonomer, som alltid har vært klare på at markedene fungerer best under åpenhet og klart definerte spilleregler.

Finanskapitalen er ikke noe som holder seg på Oslo Børs og i Amerika. Den er i og omkring sparepengene og pensjonsmidlene til både mørkeblå og rødgrønne kjernevelgere, og den påvirker politikkens innretning, medias valg av intervjuobjekter og hvordan vi snakker om og forstår krisen vi nå er inne i.

Norsk og internasjonal økonomi trues nå av en lavkonjunktur som kan gi flere år med høy arbeidsledighet. Likevel er avisenes vignetter fortsatt «finanskrisa». De mange lenkene til børskurser og kommentarer som forteller hvordan markedet reagerer på regjeringens forskjellige krisepakker, antyder at vignettene ikke er der for å minne oss om at det er finanssystemet som har skylda for det hele. De er der dels fordi redningspakkene har til hensikt å smøre og stabilisere det samme systemet, og fordi situasjonen i det finansielle systemet oppfattes som avgjørende viktig for avisenes lesere.

Universitetsøkonomenes arena er nå blitt NOU’en og internasjonale fagartikler. Fortsatt intervjues selvsagt instituttenes og byråenes økonomer i pressen, men ikke i samme grad som før. Og ikke i samme bredde som før. De viktigste og mest brukte kommentatorene og intervjuobjektene er i dag analytikere og sjeføkonomer fra finansinstitusjonene selv. De har naturligvis interesser knyttet til at markedene skal tilbake i samme gjenge som før, og de har ikke et øvet blikk for virkninger av krisen som ikke kommer til uttrykk i finansmarkedene.

Den globale økonomien er i ekstrem grad avhengig av det som skjer i finansmarkedene. Det er selvsagt derfor dagens eksperter er de økonomene som er tett på markedet, med nær kontakt til finansmarkedenes beslutningstakere og hovedaktører.

Treenigheten mellom pressen, dens lesere og aksjemarkedet kommer i Norge forbilledlig klart til uttrykk i nettstedet E24s storslåtte interaktive satsing. E24, som eies av Aftenposten og VG i fellesskap og leverer næringslivsstoff til de to avisene, er presse-Norges desidert mest tidsriktige organ. De arrangerer nå Aksje-NM der alle kan få prøve seg mot ekspertene som børsspekulanter. Vinneren får en luksusreise til Oman. Noen av de nest beste får en sum satt inn på aksjehandelskonto i meklerhuset Nordnet. Nordnet er medarrangør i konkurransen, tilbyr veiledning og eksperttips, og oppfordrer leserne å begynne med aksjehandel «i virkeligheten» gjennom klikkbare felt på E24 sider.

Selv om den krisen vi er inne i skulle bli mer omfattende og langvarig enn de økonomiske prognosemakerne nå frykter, vil man ikke få noen radikal systemendring på det økonomiske området.

Alle, uansett politisk ståsted, er integrert i det som framstilles som problemet selv. Det blir ikke radikale endringer av slikt.

•Dette er en omarbeidet versjon av en artikkel i Prosa 02/09, som utgis mandag.