Krisa og fisken

KRISA PÅ ISLAND: Røgnvaldur Hannesson, som er økonomiprofessor ved NHH, har i en årrekke vært talsmann for omsetning og pantsetting av fiskekvoter.

I Dagbladet 23. oktober skriver han at jeg tar feil når jeg hevder at dette var en forløper til den nåværende krisa på Island. Selvfølgelig tjente både spekulanter og banker store summer på stadig dyrere torskekvoter, særlig etter at kvotene kunne pantsettes fra 1999. Men profitten var ikke bærekraftig, verken for bankene, fiskerinæringa eller torskebestanden. Mener Hannesson at kvotespekulasjonen ikke bidro til å blåse opp banksektoren?

Jeg hadde ventet at Hannesson skulle bruke mer av artikkelen til å markedsføre sin privatiseringsideologi. For eksempel kunne han hentet fram det teoretiske rammeverket som han skrev i OECD-rapporten «Liberalizing Fisheries Markets» fra 2003.

I rapporten skriver Hannesson at stort økonomisk utbytte kunne oppnås ved å tillate internasjonal handel med fiskekvoter eller «fish services». «Et system som dette vil mest sannsynlig lede til en bedre kapasitetsutnyttelse, der de største og mest langtrekkende fiskefartøyene kan anvendes på steder hvor det er et spesielt behov for deres tjenester. (…) multinasjonale fiskeriselskaper vil sannsynligvis finne det i deres interesse å tilegne seg fiskerettigheter i ulike bestander», skriver Hannesson i rapporten.

Sett fra Hannessons side – må salg av islandske fiskekvoter til utenlandske selskaper være den opplagte veien ut av den islandske krisa. Dette vil åpenbart lette de pågående forhandlingene om lån fra Det internasjonale pengefondet. Gordon Brown ville sikkert også blidgjøres. For Norges vedkommende bør vi snarest forsikre oss om at EUs tjenestedirektiv innrettes slik at også Kyst-Norge kan nyte godt av å kunne tilby «fish services» – altså kvotesalg over landegrensene.

I Hannessons verden kan alt selges. Både skjorta og sjela.