Krise, klima og schizofreni

Nei, vi har ikke fått noen skattelettelse enda, men renta er i alle fall satt ned. For det gjelder å få fart i forbruket, dermed også i produksjonen, for slik berges arbeidsplassene. Kjøpekraft er mantraet som gjelder. Kristin Halvorsen gjør sitt beste for å dementere oppfordringen til oppstemt julehandel, men resonnementet er klokkeklart: Forbruket må holdes oppe. Rentenedsettelsen svarer til titusener i lønnsvekst for en vanlig nordmann. Risikoen er at folk finner på å spare i stedet for å kjøpe. Eller at de kjøper utenlandske varer, som ikke berger våre egne arbeidsplasser.

Nå er jo de rød-grønne mer opptatt av offentlig enn av privat forbruk; derfor ivres det for store offentlige prosjekter, enten det er vedlikehold av skoler, utbygging av veier, miljøvennlig teknologi eller høyhastighetstog det er snakk om. Investeringer er det andre mantraet.

Men så sier finansministeren i neste setning: Finanskrisa går over i løpet av et par år, klimaproblemet er det verre med. Samtidig hører vi fra Poznan at finanskrisen vil kunne forsinke innsatsen mot klimaendringene. Underforstått: Tiltakene koster penger, særlig de teknologiske løsningene og aller mest månelandingen: CO{-2}-fangsten. Nå er det bare det at den økonomiske nedturen ser ut til å redusere klimautslippene mer enn all verdens teknologi og kvotehandel, ettersom både forbruk og produksjon går ned. Det ser vi jo allerede i de østeuropeiske landene, som fikk sin nedtur under avviklingen av kommunismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enhver motkonjunkturpolitikk som har til hensikt å øke produksjonen, vil dermed forsterke klimaproblemet. Da er det at profilen på tiltakene blir av betydning. Da blir investeringene i «miljø» lettere å begrunne – og lettere å svelge. Men da nærmer vi oss også grunnfjellet – den avgjørende konfliktlinjen i vår forståelse. Det er her schizofrenien ligger.

I 1971 skrev økonomen Nicholas Georgescu-Roegen «The Entropy Law and the Economic Process», som vakte stor interesse og ble avgjørende også for vår egen nobelprisvinner Trygve Haavelmo. Poenget er enkelt: Vi omsetter materialer og energi i stadig økende tempo – fra knappe naturressurser til varer som forbrukes og kastes. Verdifulle ressurser blir til verdiløst avfall, i form av søppel som hoper seg opp eller forurensning som skader natur og mennesker. Denne opphopningen av problemer blir i fysikkens verden kalt entropi (uorden). Det er disse økte problemene, og særlig kostnadene ved dem, som opptar Georgescu-Roegen. I det lange løp blir kostnadene større enn verdiskapningen; veksten undergraver seg selv. Vi står overfor en økonomisk entropi. Haavelmo sa det slik: Vi må begrense produksjonen i dag hvis vi vil sikre framtidig velferd – her forstått på bakgrunn av fysikkens lover og ikke bare som resultat av rettferdig fordeling.

Det er – ved teknologiens hjelp – mulig å produsere mer og mer med bruk av stadig mindre ressurser og med stadig mindre forurensning. Men ett sted går det en grense. Og det hjelper ikke med teknologiske nyvinninger så lenge produksjonen i seg selv vokser og vokser. Slik er det med mange miljøteknologiske nyvinninger: Gevinsten spises opp av veksten; vinningen går opp i spinningen. Bilene bruker stadig mindre energi pr. mil, men vi skaffer oss flere biler og kjører mer enn noen gang. Vi produserer mer mat pr. mål, men bruker mer og mer energi pr. produsert kalori.

Hovedproblemet ligger i selve gjennomstrømningen av energi og materialer og dens konsekvenser. Derfor er det vanskelig å definere hva som er «miljøvennlig» – enten det gjelder produksjon, forbruk eller investeringer. Bak enhver arbeidsplass finner vi underliggende produksjonsforhold som krever energi og skaper forurensning. Tjenestesektoren er ikke særlig bedre enn industrien, og offentlige investeringer ikke nødvendigvis bedre enn private. I alle fall er regnskapene kompliserte.

Dette kaster lys over dagens motkonjunkturpolitikk og krisepakker. Vedlikehold av skoler hever seg over enhver vurdering, særlig hvis det brukes miljøvennlige løsninger. Månelandingen derimot, vil innebære kolossale understrømmer av energi og materialer, med nye utslipp og usikkert nettoresultat. Nå skal det jo bygges ordinære gasskraftverk for å skaffe energi til karbondeponeringen. Og høyhastighetstoget er et så svimlende prosjekt at vi knapt kan ane miljøkostnadene, ikke bare i form av naturinngrep, men også som følge av selve transportprosjektet. Fart krever energi, særlig hvis togene skal konkurrere med fly. Og hvis togene først kommer, vil jo folk reise mer, ikke mindre – slik veibygging genererer mer biltrafikk. Skal vi løse klimaproblemet, må det snarere begrensninger til på transportsektoren. Eller investeringer i nåværende jernbanenett og kollektivløsninger i byene.

Til og med i USA snakkes det nå om at «vi har levd over evne». Hva ligger det i denne erkjennelsen? At vi som enkeltpersoner har brukt mer penger enn vi har hatt råd til? At næringslivet bare har sett inntektssiden og ikke utgiftspostene? At staten har prøvd å etterkomme alle slags krav? Eller holder det på å demre for oss at det dreier seg om veksten i seg selv?

Men hva med arbeidsplassene? Amerikanerne spør: Kan vi tåle at bilfabrikkene stopper opp, og at titusenvis av arbeidere settes på gata? Spørsmålet burde heller være: Leverer bilindustrien riktige varer for vår tid? Mer generelt: Fortjener skakk-kjørte bedrifter, som har sølt bort penger på fallskjermer, opsjoner og børsspekulasjon, noen statlig redningsaksjon? Er det marked, så er det marked. Når var en bekymret for nedleggingen av norske gårdsbruk? Jeg skulle gjerne sett at staten intervenerte på andre vis enn å løpe etter markedet.

Og hvem er det egentlig som betaler? Skattebetalerne? Tar vi ikke i alle fall fra våre fellesverdier i en eller annen forstand? Prøver vi ikke å redde stumpene av en økonomi som er i ferd med å spille fallitt? En økonomi som er avhengig av stadig vekst – men som vi ikke lenger har råd til.