NÅR KOMMUNIKASJONEN BLIR KRISEN: Krisene som rammer Idrettsforbundet og Arbeiderpartiet​ er på noen områder forskjellige. På mange andre områder er de til forveksling like. Spesielt hva gjelder den kommunikasjonsfaglige håndteringen.


Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
NÅR KOMMUNIKASJONEN BLIR KRISEN: Krisene som rammer Idrettsforbundet og Arbeiderpartiet​ er på noen områder forskjellige. På mange andre områder er de til forveksling like. Spesielt hva gjelder den kommunikasjonsfaglige håndteringen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Giske-saken:

Krise kommunikasjon

Unge mennesker med nyervervet politisk engasjement drar hovedsakelig på møter for å endre samfunnet. Ikke for å ligge med tilårskomne partikollegaer.

Meninger

Jeg hadde vært medlem i ungdomspartiet i litt over seks måneder da jeg dro på mitt første fylkesårsmøte.

Spaltist

Bård Standal

er jurist og økonom, medlem i Oslo Høyre. 1. nestleder i Foreningen tryggere ruspolitikk.

Siste publiserte innlegg

15 år og partipolitisk relativt ukyssa gikk jeg inn på Scandic Hotell i Tromsø fredag formiddag. Da jeg kom tilbake til mamma på søndag hadde jeg både tatt min første sigarett, blitt spandert på i baren for første gang, vært på mitt første nachspiel og mistet min uskyld til en tyve år eldre partikollega med perleøredobber og ektemann vel plassert i hjembyen.

I dagens tidsånd ville muligens mitt moderpartis snart førti år gamle arrangementstansvarlige reagert på det som jo var en straffbar handling fra perleøredobbenes eier. Da var det imidlertid ikke tid for slikt. Han var alt for opptatt med å underholde en yndig og jevnaldrende meddelegat, så jeg ikke skulle bli den eneste til å score den kvelden.

Heller ikke jeg reflekterte spesielt mye over aldersforskjell, moral eller maktbalanse. Hverken på vei hjem til mor på søndagen, eller da den nevnte meddelegaten noen måneder senere ikke tok gjenvalg, eller da hun gradvis ble mindre og mindre aktiv, etterhvert sluttet å betale kontingent og så stille og rolig forsvant ut av medlemsregisteret. Det var jo tross alt bare litt fyllerør på fest.

Heldigvis har tidsånden gradvis forandret seg. Etter Søviknes, Solum Larsen, Ingebrigtsen og Vågås ordfører, har forståelsen gradvis seget inn. Unge mennesker med nyervervet politisk engasjement drar hovedsakelig på møter for å endre samfunnet. Ikke for å ligge med tilårskomne partikollegaer.

Å tilpasse seg endringer i tidsånden faller alltid tungt for noen. Det ser man ikke bare i politikken. I næringslivet så vi det på reaksjonene da Yara sin tid ble anklaget for korrupsjon og da Telenor ble anklaget for barnearbeid og dårlige arbeidsforhold i Asia. Det mest bemerkelsesverdige var sjokket anklagene skapte i ledelsen, ikke selve anklagene. Anklagene handlet jo om måter å jobbe på det alltid hadde vært forståelse for at det beklageligvis var påkrevde om man skulle gjøre forretning i enkelte land.

Det som sjokkerte, var samfunnets reaksjon. Man hadde jo ikke gjort noe annet enn det man alltid hadde gjort. Bare ti år før Økokrim med stor fanfare tok ut tiltaler i Yara-saken skrev norsk næringsliv av kostnader til utenlandsk korrupsjon på selvangivelsen. Og ingen stilte spørsmål om HMS da det norske industrieventyret Telenor gikk inn i det ene asiatiske landet etter det andre på nittitallet. Det er forståelig at det ikke var var ikke anger, men forundret vantro man kunne lese i toppledelsens ansikter da mediestormen tok av.

Det samme vantro blikket man har kunne ane i så mange næringslivslederes øyne de siste årene har vi også kunnet se i HD-oppløsning i alle kanaler den siste uken. De utskremte kommmunikasjonsdirektører har væt byttet ut med Trond Giske og Tom Tvedt. ​

Men det vantro blikket. Det har vært akkurat helt likt.

Om en norsk næringslivsleder i dag skulle benyttet dyre billetter og fri tilgang på alkohol og servitriser på samme måte de fleste gjorde under OL på Lillehammer, ville det ikke resultert i kontraktene man den gang sikret seg, men i stedet et lengre opphold på et sted hvor kost og losji dekkes helt uten reiseregning.

Det norske samfunns syn på alkohol, åpenhet, korrupsjon og representasjon har nemlig kraftig endret seg på 25 år. I alle fall alle andre steder enn i Idrettsforbundet.

Der har dessverre forholdet til representasjon, alkohol og åpenhet øyensynlig ikke forandret seg stort siden 1994. Den eneste forskjellen virker å være at de i tillegg til egen spritregning, også føler et behov for å finansiere julebordet til First House. I 1994 evnet de, om ikke annet, å besvare posten sin selv.

Samtidig er det forståelig at Idrettsforbundet føler et behov for å hente inn kommunikasjonsfaglig hjelp. De forstår tross alt ikke kritikken. Den vantro undring man kan lese i ansiktene, kommuniserer høyt og tydelig:

«Ja, men vi gjør jo bare det vi alltid har gjort. Vi har jo ikke fått kritikk for det før.»

Den manglende forståelsen kom godt til uttrykk i uttalelsene fra tidligere Arbeiderparti-ordfører og nåværede idrettspresident Tom Tvedt, da han i det som må ha vært fjorårets pinligste TV-intervju nektet svare på om forbundet ville åpne for innsyn i hvor mye sprit ledelsen faktisk hadde konsumert for grasrotas penger.

«Vi er opptatt av å se fremover», het det da. Elitens favorittuttrykk når dens eksesser blir avslørt. La oss legge mitt svik bak oss slik at jeg kan fortsette å bruke dine penger, betyr det på norsk.

Selv ett år etterpå har ikke forståelsen av hva dette handler om, sunket inn hos Tvedt. I årets juleintervju med Aftenposten for et par dager siden klarer mannen å lire av seg dette:

«Det er sånn at når det stormer, er det to ting som er viktig. Det ene er å holde kursen. Det andre er å holde farten. Oppe i alt dette som skrives om kvitteringer og pengebruk, så har vi drevet fantastisk aktivitet. Det er jeg som står til rors nå. Før meg har andre stått i stormen. Etter meg kommer sikkert også folk til å stå i stormen.»

Nei. Tvedt. Når du styrer rett inn i en historisk omdømmekrise, er det ikke klokt å holde hverken fart eller kurs uendret. Det fremviser ingen styringsevne, kun manglende forståelse for hva det er folk faktisk reagerer på.

Å se Tvedts forsøk på kommunikasjon den siste tiden har vært akkurat like vondt som det har vært å se hans samboer, Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng, utvise den samme mangel på forståelse av hva det er folk faktisk reagerer på i den organisasjonens omdømmekrise.

Krisene som rammer Idrettsforbundet og Arbeiderpartiet​ er på noen områder forskjellige. Der krisen i Idrettsforbundet dreier seg om sentrale tillitsvalgte som ikke klarer å sette grenser i møte med champagne og kaviar, dreier krisen i Arbeiderpartiet seg om sentrale tillitsvalgte som ikke klarer å sette grenser i møte med blondiner og brunetter. På mange andre områder er de til forveksling like. Spesielt hva gjelder den kommunikasjonsfaglige håndteringen.

Uttalelsene til Tvedt og Stenseng er i alle fall så like at man kan ha dem mistenkt for å ha hatt arbeidsmøtene med First House rundt kjøkkenbordet. Stensengs strategi synes å være hentet fra en klassisk YouTube-video: «Kan du skylde på andre? Problemet løst!»

I mangel på andre å skylde på, velger Stenseng seg samme målskive som Donald Trump. Hun skylder på media:

«Hvis de føler at de ikke kan komme til meg, føler jeg at det er veldig synd. Det er synd at media har skapt et inntrykk av at Ap ikke tar det på alvor. Hovedproblemet er at folk ikke tør å varsle,» sier Stenseng til NRK.

Media har «skapt et inntrykk», der altså.

Ett døgn før Ap sendte ut sin pressemelding, hadde flere av de kvinnelige varslerne et møte med Støre, i følge Dagens Næringsliv. Kvinnene, som tildels har sentrale roller i partiet og frem til det hadde vært anonyme, var redde for hvilke konsekvenser det ville få for dem om Giske fikk vite deres identitet. Dersom varslene ikke ble håndtert på en måte de kunne ha tillit til, ville de derfor heller trekke varselet og forbli anonyme overfor Giske.

Stenseng oppfattes i Arbeiderpartiet som Giskes store våpendrager. Flere av de kvinnelige varslerne har derfor ikke tillit til henne. I møtet ble kvinnene og Støre derfor enige om at Stenseng ikke skulle delta i møtet der Støre skulle konfrontere Giske med varslene. I stedet skulle assisterende partisekretær Kristine N. Kallset delta.

Men neida. Da Ap torsdag sendte ut pressemeldingen om møtet, viste det seg at Kjersti Stenseng likevel hadde deltatt. Ikke nok med det. Meldingen gikk ut uten at varslerne ble informert, ingen konsekvenser for Giske ble varslet og Giske fikk stille alene opp til et langt intervju i Dagsrevyen der han kunne ta regien og fremstå som angrende synder.

Arbeiderpartiets kjørte altså et medieopplegg til forveksling likt det som ble kjørt da daværende statssekretær, Roger Ingebrigtsen, i 2012 måtte forlate politikken etter å ha hatt et forhold til en ung partikollega. Da saken ble kjent, sendte Arbeiderpartiet Ingebrigtsen ut på Dagsrevyen. Der fikk han selv ta regien og fortelle om saken før noen andre i Ap-ledelsen hadde uttalt seg.

Arbeiderpartiets håndtering av Ingebrigtsen-saken medførte at jenta som uforberedt måtte se en historie fortalt på direktesendt TV som hun selv ikke kjente seg igjen i. Etterpå ble den unge jenta mot sin vilje identifisert i både Nettavisen og iTromsø. I mediene ble det skapt et inntrykk av at den egentlige saken var at anklagene ble brukt som en drittpakke foran nominasjonsstriden i Troms Arbeiderparti i 2013.

Men ifølge Stenseng er det altså media som «har skapt et inntrykk» av at det kan være vanskelig å varsle i Arbeiderpartiet.

Hovedproblemet for mennesker som har varslet om grove overtramp er altså ikke at partilederen uten å sette seg inn i sakene går rett ut i media og slår fast at «Giske har ikke opptrådt upassende». Problemet er ikke at Stenseng selv har agert slik at varslerne må be om at saken behandles uten henne til stede. Problemet er heller ikke at Støre først lover varslerne å respektere dette ønsket for deretter å bryte sitt løfte samme dag.

Ei heller er problemet at Giskes nære allierte, selve lederen for Arbeiderpartiets kvinnenettverk Anniken Huidtfelt, allerede før noen rekker å varsle, bagatelliserer sakene med at «det må være lov å gå på en smell» og går rett på å utsette dagens varslere for samme mistenkeliggjøring av motiver som den unge jenta fra Troms måtte tåle i 2012.

Neida. Problemet er at media har «skapt et inntrykk».

For å omskrive til YouTube-språk: «Har Arbeiderpartiet tuklet med det? Stakkars deg»

Arbeiderpartiet er riktignok ikke alene om å slite med å holde fra hverandre hvilket inntrykk som skapes og hva den underliggende realitet faktisk er.

Da den såkalte Birkedal-saken sprakk i media i 2011, omtrent samtidig med at Trond Giske første gang ble kalt inn på teppet på Youngstorget for upassende kontakt med en ung AUF-er, valgte Siv Jensen først å underslå at hun hadde blitt informert om saken allerede i 2009. To år før saken sprakk.

Hennes begrunnelse var at hun måtte ha Fremskrittspartiets beste i tankene. Forutsigbart nok endte det hele med en knusende intern granskningsrapport, som konkluderte med at håndteringen hadde vært alt annet enn til Fremskrittspartiets beste.

Det varierer fra sak til sak hvordan ledere roter til sine etikksaker. Jensen velger den interessebaserte erindringsforskyvningen. Støre unnvikelsen. Tvedt velger fremstå som en hjemlig variant av komiske Ali. Hver for seg illustrerer de det såkalte Anna Karenina-prinsippet.

Leo Tolstoj starter sin romanklassiker med denne setningen:

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Det finnes tusen måter å gjøre ting feil på. Men kun en måte å gjøre det rett.

Dette er nemlig saker som handler om integritet og skikkelighet. Det er i slike saker man viser sitt sanne jeg. Ekte ledere klarer i å legge hensynene til interne fløykamper, vennskapsforhold og stridigheter til side. De stiller seg i stedet spørsmål om hva som er det riktige å gjøre for de menneskene saken involverer.

Dessverre finnes det ikke så mange eksempler i norsk politikk på ledere som har klart å gjøre akkurat det. Det nærmeste vi kommer må være Trine Skei Grandes håndtering av den såkalte Solum Larsen-saken, hvor Venstres nestleder ble fritatt fra sine politiske verv etter en hendelse på et partinachspiel.

Det hele skjedde lørdag natt. Skei Grande ble informert om saken litt utpå dagen på søndag. Der Siv Jensen brukte to år på å ikke ta tak i Birkedal-saken og Arbeiderpartiet brukte 25 år på å ikke adressere Giskes adferd, var Solum Larsen fritatt fra alle verv før to dager var gått.

Der Støre blir prosessuell og veksler mellom å benekte at Giske har gjort noe galt, at det foreligger en maktkamp i Arbeiderpartiet, at han ikke tar Giskes adferd på alvor og at saken har noe som helst å gjøre med den maktkamp han kun kort tid før benektet at eksisterte, var Skei Grandes agenda å sikre at den det gjaldt ble både menneskelig og rettslig ivaretatt, og å selv være fullt ut tilgjengelig for henne.

Dette samtidig som det ble sikret at det også var folk rundt mennesket Solum Larsen som åpenbart befant seg i sitt livs krise.

Det er ikke modig å gjøre det du tjener på. Mot er å gjøre det rette på tross av at det koster. Bare fordi det er det som er rett.

Trine Skei Grande valgte å fokusere på innholdet. Solum Larsen og jenta det gjaldt hadde ulike versjoner av hendelsesforløpet. Skei Grande forsto at det ikke var relevant og svarte kort og konsist dette da hun fikk spørsmål fra VG om det at Solum Larsen måtte fratre sine verv betydde at hun trodde på jentas versjon:

«Jeg forholder meg til at det uansett har skjedd et tillitsbrudd. »

Få spor her av Støres «han har ikke så mye å gå på», eller Huitfeldts «det må være lov å gå på en smell».

Arbeiderpartiets sentrale ledelse derimot er skuffet over at mennesker som er redde for konsekvensene av å varsle velger å være anonyme. Best illustreres det av kvinnebevegelsens Annikken Huitfeldt, som på et internt Arbeiderparti-forum på Facebook skriver:

«I spørsmålet om seksuell trakassering brukes i interne maktkamper i partiet fikk jeg dessverre rett. Når de formidles slik i medier, blir slike saker faktisk brukt i interne maktkamper fremsatt av anonyme kilder det er umulig å forsvare seg mot. Det er jeg oppriktig skuffet over.»

Men når ansvarlig statsråd oppfører seg slik mot en 25-årig prestestudine ved Menighetsfakultetet at hun føler et behov for å ta opp med sin rektor om det kan få konsekvenser for lærestedets statsstøtte om hun ikke gir etter for Statsrådens slibrige pågåenhet er det ikke lengre snakk om «en smell». Da blir selv Skei Grandes «tillitsbrudd» milde ord. Realiteten er at vi nærmer oss en skandale av Weinsteinske proporsjoner.

Man må befinne seg ganske langt inne i sin partiboble om man tror prestestudinen diktet opp sin sak i 2008, for så å vente i ni år til tiden var riktig, slik at hun kunne bistå en fløy i et parti hun åpenbart ikke en gang tilhører med å ta ned en nestleder hun helst vil slippe å ha kontakt med.

Seksuell trakassering er ikke et Ap-problem. Det er et samfunnsproblem. Saker i spennet fra andre politiske partier, via den katolske kirke til media og næringsliv viser det. Det alvorlige med saken er ikke egentlig Giskes hang til å tenke med feil hode.

Det alvorlige er håndteringen. Arbeiderpartiet sender et signal til alle unge gutter og jenter som utsettes for ubehageligheter om at det eneste kloke man kan gjøre er å holde kjeft. Hvis ikke blir man identifisert mot sin vilje, mistenkeliggjort og løyet til. At det signalet sendes er alvorlig langt utenfor Arbeiderpartiet.

Når julefreden nå senker seg er det å håpe at partiet benytter anledningen til stille refleksjon over hvilke signaler det faktisk ønsker å sende. I den refleksjonsprosessen kan partiet trygt lene seg på det eneste fylkeslag som virker å ha holdt fast på sitt moralske kompass, Oslo Arbeiderparti.

Oslos Byrådsleder, Raymond Johansen bekreftet i et intervju med VG at Giske faktisk hadde blitt innkalt på teppet i 2011. Bekreftelsen medførte umiddelbart en redningsoperasjon fra Huitfeldt hvor hun forsøkte legge press på Johansen for å endre sitatene slik at VGs sak ikke kunne publiseres.

I VG-saken står det å lese at «[d]et skal ikke på noe tidspunkt ha vært aktuelt for Johansen å trekke eller forandre sitatene i intervjuet med VG.»

Alle som kjenner litt til metodene og maktbruken som ligger bak det gamle uttrykket som sier at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole forstår at det ligger en beretning om høy personlig integritet bak den setningen.

Integritet og mot er det også å spore i det opprop APs Oslo-leder Frode Jacobsen sendte ut sammen med flere av Oslopartiets mest markante kvinnelige politikere denne uken. Oppropet er et karakterdrap på «en partikultur der det kjennes ubehagelig å uttale seg i media ettersom alt som sies tolkes inn i potensielle maktkamper.»

Samtidig - og viktigere - står oppropet som en påle for dem det gjelder. Underskriverne tydeliggjør at de lever godt med å få sine motiver mistenkeliggjort, men:

«Det vi ikke lever godt med er at likestillingspartiet Arbeiderpartiet har skapt usikkerhet om håndteringen av saker knyttet til seksuell trakassering og vi har et sterkt ønske om å bidra til å rette opp inntrykket. Det skal være trygt å si ifra om trakassering og maktmisbruk i Arbeiderpartiet og vi må ha en partikultur som tåler at folk sier fra. I Oslo Arbeiderparti er vi beredt til å stå opp for dem som opplever at de er utsatt for trakassering og maktmisbruk. La det ikke være noen tvil – hos oss blir folk og deres historier tatt på alvor.»

Jeg har tidligere skrevet at jeg - om hun skulle følge sin storebror over på den andre siden av den politiske midtstreken - stolt ville kjørt min datter til Utøya når den tid kommer. Jeg er ikke så sikker lenger.

Men etter dette oppropet er jeg i alle fall sikker på at hun fint kan ta trikken ned til Oslo AUF. Det er i alle fall noe.

Så får jeg håpe at mitt eget parti - den dagen en slik sak rammer oss igjen - tar sine lærdommer fra Venstre og Oslo Arbeiderparti og ikke fra Arbeiderpartiet sentralt og FrP.