Krise på bygda

Levi Henriksen har skrevet nok ei bok fra det fiktive bygdesamfunnet Skogli. Men de kriserammede mennene hans er fortsatt verken særlig engasjerende eller interessante.

Les ukas bokanmeldelser.

BOK: «Simon Smidesang begynte med å rygge baklengs ut av livet sitt. Da han haltet over grusen bort fra huset, var det med en plutselig erkjennelse av at han var ferdig med alt han hadde vært». Slik introduserer den produktive Levi Henriksen hovedpersonen i sin tredje roman, «Like østenfor regnet».

Den snart 40 år gamle Smidesang har tidligere vunnet pris for sin innsats som journalist i hovedstaden, men har nå brutt med sitt gamle liv og flyttet tilbake til bygda der han har sine aner, Skogli like ved Kongsvinger, tatt arbeid som småstedets landpostbud og tilsynelatende funnet en slags fred.

«Han hørte til her i det langsomme. Dagene som brukte tid på å gå seg til. Blikket som fikk fritt leide over de nysådde jordene som lå rullet ut nedover mot bygda», ifølge fortelleren. I «Like østenfor regnet» vender dermed Henriksen tilbake til landskapet novellene hans og debutromanen «Snø vil falle over snø som har falt» foregikk i, etter at hovedpersonen i «Babylon Badlands», forfatterens forrige roman, forlot Skogli til fordel for USA. Adam Edenstam, som han het, viser seg å være fetter av Simon Smidesang.

Der Adam flyktet til USA, flykter den pessimistist anlagte Simon tilbake til et ensomt, regelmessig liv på forfedrenes jord: «Kanskje ble livet hans staket ut allerede den gang de slo seg ned her. Kanskje hadde de båret med seg noe ut av Finland, en slags klinisk følelse av å være utenfor, av å være like hjemløs overalt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunstner

Ikke bare Skogli og nedbøren i tittelen knytter den nye romanen til den forrige; det samme gjør krisefølelsen, farsforholdet, selvmordstankene, de døde slektningene, Bibelen og amerikansk populærkultur. Simon, hvis synsvinkel romanen er fortalt fra, har hatt et meget problematisk forhold til sin tørste kunstnerfar, og foretrekker den bokstavelig talt mer jordnære besteforeldregenerasjonen. Asken etter faren forfølger sønnen gjennom store deler av «Like østenfor regnet».

Snart viser det seg da også at Smidesang er en mann i livskrise, langt unna den freden man kan få inntrykk av at han er i ferd med å finne. I et forsøk på å vise seg selv at han er et ekte mannfolk som duger til noe, gir han seg til å snekre ei badstu. Kort tid etter flyttingen «hjem», møter Simon, som etter en sjokkartet opplevelse som ikke skal avsløres her forlot kona si på deres femte bryllupsdag, en ny kvinne.

BYGDELIV: Produktive Levi Henriksens tredje roman handler om den høyst gjennomsnittlige antihelten Simon Smidesang, som legger storbyen bak seg til fordel for forfedrenes marker i bygda Skogli. Foto: LARS EIVIND BONES
BYGDELIV: Produktive Levi Henriksens tredje roman handler om den høyst gjennomsnittlige antihelten Simon Smidesang, som legger storbyen bak seg til fordel for forfedrenes marker i bygda Skogli. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Forholdet til den mystiske Ginni Bang, kvinnen med hender som «langstilkede liljer», blir et hovedanliggende i «Like østenfor regnet», og antihelten Simon gjør det alt annet enn lett for seg. Skogli er dessuten et sted der både sladder og lavkirkelig religiøsitet står sterkt, og Simons klossete tilnærmelser til Ginni går ikke upåaktet hen i et småsamfunn der alle til enhver tid later til å følge med på hva som skjer borte hos naboen.

Kjente motsetninger

Motsetningene i «Like østenfor regnet» er meget velkjente: Foreldre mot barn, by mot land, kald samtid mot gode gamle dager, uansvarlig bohemliv mot solid, jordbundet bondevett, menn i krise mot de «bølgende» kvinnene de begjærer. Det største problemet med romanen er imidlertid at man for sjelden støter på gode argumenter for å fortsette å lese.

Språklig er Henriksens bok i beste fall på det jevne.

Setninger som «Simon ønsket å være en mann som gikk mot våren en dag av gangen, og der levningene etter det gamle livet hans ville være noe som hadde smeltet og smuldret opp under snøen til noe som kunne rakes vekk samme med resten av vinterens etterlatenskaper», er ikke nettopp elegante. Forfatteren er heller ikke redd for det overtydelige - «Han ville ikke framstå som en grå og kjedelig petimeter» -, eller det svulstige - «Det var da han forsto at han måtte komme seg bort før han ble så full av følelser at han til slutt ikke følte noen ting lenger».

Henriksens prosa har dessuten som regel minimalt med undertekst, og heller ikke i «Like østenfor regnet» kan personportrettene hans sies å lodde særlig dypt. Når det da heller ikke er særlig til intrige eller verken indre eller ytre spenning å snakke om, går lesningen nokså trått.

Altfor seint

Ideen om postbudet - som leder tankene til Pål Sletaune/Jonny Halbergs langt bedre film «Budbringeren» - og alle de ensomme menneskeskjebnene og aparte historiene han støter på, er ikke dårlig, og noen vil muligens mene at den fortvilte taktekkeren, den gamle gartneren og den aldrende kvinnen med den oppsiktsvekkende kjærlighetshistorien er både frodige og rørende.

Krise på bygda

Selv klarer jeg imidlertid aldri å la meg engasjere, verken av dem eller Smidesang.

Klisjeene faller rett nok noe mindre tett enn i «Babylon Badlands», men følelsen av at det går uutholdelig lang tid før noe spennende eller interessant begynner å skje, har de til felles. Først på de siste 50 sidene av «Like østenfor regnet» avløses alt pratet av noe som likner dramatikk og tempo. Det er dessverre altfor seint.

LES OGSÅ: