Krise på Kunsthøgskolen?

UTDANNING: Harald Flor er i en kommentar 19.1 dypt bekymret for Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), på bakgrunn av en årelang debatt om den nye høyskolens sammensetning og at professor Laura Beloff på Billedkunst har sagt opp sin stilling. Mange har trodd at det nye KHiO vil kunne gi kunstfagene et løft, se spennende tverrfaglige koplinger som er i tråd med kunstfeltets utfordringer og gi rom for kunstfaglig konsentrasjon og fornyelse. Tanken har vært at ved å lage en større organisatorisk enhet vil det være mulig å bygge fremragende fagutdanninger uten å bli knekket av de økende og ofte utmattende kravene til forskning, formidling og administrative rutiner og kontroll. Andre har ment, og mener fortsatt, at en slik høyskole blir for stor, upersonlig og autoritær.

DET KAN SIES at kunstfaglig utdanning egner seg særlig dårlig for en slik struktur. Et eksempel på dette er akademiutdanningen, som har en tradisjon og egenart som forholder seg til kunnskapsbygging og studieprogresjon på andre måter enn den ordinære akademiske virksomheten som høyskolemodellen, Kunnskapsreformen og Bolognaprosessen først og fremst er siktet inn mot. Internasjonalt er akademiene organisert på mange ulike måter, fra små frittstående institusjoner til deler av større fakulteter. Vår måte, der akademiet inngår i et fakultet, er meget vanlig og har for eksempel i London vist seg velegnet for å kunne ta høyde for de spesielle fagpedagogiske erfaringene og kravene.Etter regjeringens pålegg for 10 år siden om at kunstutdanningene skulle inn i høyskolesystemet, har KHiO de siste årene vært gjennom en omfattende endringsprosess. Vi har hatt en stor utfordring i å skape et fagnært administrativt system som responderer til våre utdanningers spesielle og ulike behov. Vi arbeider for å innarbeide frihet og nærhet i den nye organisasjonen. Vi har åpenbart ikke vært flinke nok til å involvere alle våre ansatte i dette, og det er forståelig at det oppstår betydelig frustrasjon underveis. Dette jobber vi intenst med. Det er en forutsetning at dialogen er åpen og tillitskapende - begge veier.

PROSESSEN MED faglig forankring er nå konsentrert på fakultetene. Det er her vi finner de nye fagene og studietilbudene, her brytes det nytt faglig land, her legges det til rette for forskning og utviklingsarbeid, her jobbes det for høyere faglig kvalifisering. Prosessen oppleves ulikt og modnes ulikt, situasjonen på scenekunst og design er annerledes enn på billedkunst. Samtidig prosjekteres det intenst for en samlet lokalisering til det vi stadig tror blir en av Europas mest spenstige kunsthøyskoler fra 2008, på den gamle Seilduksfabrikken på Grünerløkka. Jeg er den første til å beklage at prosessen kan ha virket brå eller overkjørende underveis. Vi tror stadig at visjonen om en ny KHiO er grunnleggende god, og vil gjøre hva vi kan for at det skal bli en mer inkluderende prosess.