Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Nav-skandalen:

Krisearbeidet er ikke imponerende

Vanligvis blåser politiske skandaler over, fordi de knytter seg til enkeltmenneskers handlinger. Nav-krisen kan imidlertid bli både langvarig og underminere tilliten til myndighetene.

Under press: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Under press: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Meninger

Tidligere i år ga jeg ut boka Krisehåndboka, og skrev i en kronikk på lanseringsdagen at jeg tror vi neppe vil se den siste store krisen i norsk politikk.

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

Få måneder seinere er en ny skandale åpenbar: Norsk lov har pålagt ulovlige restriksjoner på bevegelsesfriheten til mennesker som får ytelser fra Nav. Et stort antall mennesker er fengslet med grunnlag i reguleringer som stred mot EØS-jussen.

Flere tusen kan ha blitt rammet av en ulovlig praksis, fordi de har holdt seg hjemme i Norge framfor å reise utenlands.

Allerede nå er flere politikere ute etter statsråd Anniken Hauglie (H). Rødt-leder Bjørnar Moxnes lurer på hvorfor det gikk 14 dager fra hun fikk vite om saken og til hun snakket med Nav.

Andre snakker om en mistillitskrise, og en villet politikk som har rammet svake grupper. Regjeringen kritiseres, og det vil overraske meg om mistillitsforslag ikke dukker opp.

Norske politiske skandaler er stort sett konsentrert rundt enkeltpersoner som gjør dumme eller ulovlig handlinger. Politikere setter opp utleieleiligheter eller stabbur ulovlig, de lyver eller villeder, eller uttaler seg på en uheldig måte som skaper forargelse.

Rent unntaksvis ser vi klare lovbrudd, som reiseregningsskandalene det siste året, der bl.a. stortingsrepresentant Keshvari ble dømt til ubetinget fengsel.

Stort sett har vi altså vært forskånet for enorme problemer som vi ser i andre land, eksempelvis korrupsjons- og systemovergripende kriser.

Ikke tilfeldig har professor Tor Midtbø påpekt at våre kriser er «utløst av amatørmessige trivialiteter og bent fram komiske brudd på oppleste normer».

Problemet med Nav-saken, er imidlertid at den har visse sider ved seg som gjør at den blir så mye mer enn enkeltmenneskers dumskap.

For det første kan saken rokke ved noe av det viktigste i det norske samfunnet, nemlig tillit både mellom mennesker og til institusjoner. Forvaltningen har normalt lagt prestisje i å framstå som forutsigbar og objektiv. På mange måter vil institusjonene være «størknet kultur»:

Nordmenn har flere hundre år hatt stor tillit til hverandre, også før velferdsstaten oppsto. Velferdsstaten har ikke skapt tillit, men tillit har gjort velferdsstaten mulig.

Forskningen på skandaler viser at en rekke faktorer spiller inn på hvordan publikum oppfatter og reagerer på skandaler. Det er derfor vanskelig å spå hvordan utfallet blir. Men de mer systemiske skandalene, som kan oppfattes som maktmisbruk, reageres sterkt på.

Dernest er sakskomplekset krutt til den seinere politiske debatten. Her vil det være nok av punkter politikerne kan bruke til å skylde på hverandre. Saken vil også bli brukt seinere for å argumentere i andre problemstillinger der noen føler seg urettferdig eller ulovlig behandlet.

Dermed kan vi regne med stor oppmerksomhet også på andre saksforhold som gjelder ytelser til ulike grupper. Det snakkes om mistillitskultur og at svake grupper skal tas.

At saken er utslag av et slags mistillitshysteri er jeg for øvrig ikke enig i. I så fall er det jo pussig at Norge har den største andelen av befolkningen på trygd blant land det er naturlig å sammenlikne seg med. Store deler av statsbudsjettet går nettopp til Nav-ytelser.

Eksistensen av mekanismer for å styre og kikke folk i kortene er derimot en helt logisk konsekvens av en stor velferdsstat med relativt greie ordninger. Fordeling i et samfunn kan være basert på offentlige gratisgoder eller markedsmekanismer, der pris og etterspørsel lager incentiver.

Med den førstnevnte modellen må du ha en eller annen form for kontroll og rasjonering, ellers vil midlene bli brukt opp eller gå til folk som ikke har krav på ytelsene. Antakelig vil manglende kontroll, slik at personer uten behov får ytelser, i seg selv kunne svekke tilliten og oppfatningen av at systemet er rettferdig.

Foreløpig er det uklart hvor alvorlig saken er og hva slags konsekvenser den får. Men skal krisen reduseres, er det nødvendig med både rask handling og tydelige svar. Det hjelper ikke at krisekommunikasjonsarbeidet har vært lite imponerende i ettertid.

Det var naturligvis fornuftig å gå ut og fortelle om situasjonen, og signalisere at departementet og etatene skal rydde opp i den urett som er skjedd.

Problemet er imidlertid at kommunikasjonen er fokusert på A og B, men ikke på C, D og resten av alfabetet: Etter at katta er ute av sekken, vil fokuset i starten på en mediedekning være på hva som er skjedd og mer formelle detaljer.

Men etter denne innledende fasen vil fokuset gradvis snus mot aktørbildet: Hvem visste hva og når fikk de vite det?

Det forundrer meg at det ikke ble gjort mer arbeid med å kartlegge situasjonen og framlegge informasjon før mediene graver dem fram fortløpende. Da kunne departementet f.eks. unngått det kjedelige oppslaget om at statsråd Hauglie melder om at departementet fikk nyss om sakene i 2018, mens andre mener det finnes dokumentasjon for at det skjedde allerede i 2017.

Dermed virker det som om journalistene driver historien og må finne fram fakta som departement og Nav ikke selv har fulgt opp. Det legger historiefortellingen til avisene, og gjør statsapparatene mindre relevante som informasjonskilder i dekningen.

Flere peker også på at Nav selv ikke formidler tydelig hva som er skjedd eller tar på alvor hvordan saken kommuniseres utad. Professor Johan Tønnesson uttalte nylig at Nav nedtoner saken og legger ut en liten, bortgjemt beklagelse:

«Nav står ansvarlig for et høyt antall ulykker, men velger likevel å ytre seg dempet, byråkratisk og til dels selvmotsigende på hjemmesiden nav.no, deres eget vindu mot verden. Dette stykket kommunikasjon fra Nav står til stryk.»

Samtidig er det et kommunikasjonsproblem for departementet at en rekke advokater og akademikere mener det er opplagt at praksisen var i strid med EØS-regelverket. Inntrykket er at inkompetansen var åpenbar, og at feilen burde blitt oppdaget.

Men hvor opplagt var feilen? For egen del vil jeg si at jeg ikke synes svaret var så klart som enkelte skal ha det til. Hvis det er slik, som et kobbel av advokater og akademikere nå mener, at det lå i dagen at det ikke var tillatt å stille kravene: Hvorfor i alle dager har de ikke gått ut i de store avisene og ropt ut på forsidene at det foregår justismord i stor skala?

Det er jo oppsiktsvekkende at knapt noen har gjort noe ut av dette.

Noen advokater har nevnt at de har tatt opp EØS-anførsler i prosedyrene sine for domstolene. Men mye av det jeg har sett har dreid seg om helt løse anførsler, som ikke konkretiserer problemstillingen. Det er litt som advokater i utlendingssaker som slenger ut at en praksis strider mot menneskerettighetene, uten å argumentere tydelig for hvorfor. Det er jo pussig gitt at det skulle være opplagt at regelverket ble tolket feil.

Det er heller ikke slik at domstolene bedriver en form for «klassejustis», eller at pengesterke grupper slipper unna. Tvert imot dømmes en rekke personer hvert eneste år for innsidehandel, og professor Morten Kinander har pekt på hvordan de særnorske reguleringene også på dette området kan være i strid med EU-jussen.

Norske regler har gått i disfavør av kapitaleiere innenfor også andre felter, og seinere vist seg å være i strid med andre internasjonale reguleringer. Et klart eksempel er at Norge i 2012 ble felt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi norske grunneiere kom dårlig ut gjennom tomtefestelovgivningen.

Forståelse av internasjonale kilder er trolig et større problem enn viljen til å gå etter svake grupper. Jeg jobber mye med EØS-rettslige problemstillinger, bl.a. med personvernforordningen. EØS-rett er sjeldent så opplagt og tydelig som folk skal ha det til.

Et oppsiktsvekkende eksempel på misforståelse av EU-/EØS-lovgivningen er at det danske Datatilsynet for få dager siden presiserte at det hadde misforstått kravene for å behandle særlige kategorier/sensitive personopplysninger. Behandling av slike opplysninger må oppfylle (minst) to vilkår, mens danskene trodde det holdt med ett. Dette er en feilpraktisering som har foregått i rundt 20 år.

De fire friheter ligger så klart i bunn for EØS/EU, men det er vanligvis en rekke unntak og muligheter for å spesifisere nærmere vilkår. Det hjelper ikke at rettskildene ofte er utilgjengelige; setningene er snirklete og utydelig, ofte som følge av særinteressemakt og lobbyisme. Noen av dommene kan du ikke få på engelsk, men f.eks. på fransk.

Og hva med Stortingets rolle i det hele? Det er jo stortingspolitikerne som har bestemt den aktuelle reguleringen i nasjonal lov.

Det er helt sikkert svakheter og skandale rundt Navs praktisering og oppfølging, men Navs praksis er jo et resultat av klare lovreguleringer. Har ikke Stortinget og de fleste Stortingsgruppene reflektert over problemstillingene? Har de heller ikke selv jurister som burde kunnet ta tak i dette?

Dette er absolutt en enorm krise for Nav, men her er det flere som må ta seg selv i nakken. På samme måte som velferdsinstitusjonene er et fellesprosjekt, må også gjenreisingen av tilliten gjøres på dugnad. Da hjelper det lite med populistisk skyldplassering før fakta er på bordet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media