Kriselikestilling

I viktige debatter de senere årene om alvorlige likestillingsproblemer innad i etniske minoritetsgrupper, er det «kriselikestillingen» som har fått dominere. «Kriselikestilling» er en ny form for likestillingspolitikk, som bare handler om (deler av) minoritetsbefolkningen. Den er gjerne mediedrevet og preget av sensasjonelle oppslag og heftige debatter. Og den er ofte gjenstand for en aktiv ad-hoc politikkutvikling. Typisk for politikken er at den bygger på tiltak som er basert på tvang og regulering. Så som tvungen underlivssjekk.SVs rolle i debatten om underlivssjekk er spesielt interessant. Dette er «nye» SV. Et SV som viser handlingsvilje og ikke skyr «tøffe tiltak» for å fremme kjønnslikestilling, også for etniske minoriteter. Med forslaget til nytt arbeidsprogram har partiet plassert seg innenfor den samme reguleringsrammen som FrP. Om enn med en (liten) forskjell: Der FrP argumenterer for underlivssjekk av dem som er berørt av kjønnslemlestelsesproblematikken, vil SV at alle jenter skal undersøkes. I SVs forslag til nytt arbeidsprogram 2009-2013 står det:

«SV vil innføre en obligatorisk underlivsundersøkelse for alle norskeskolebarn. Dette skal gjøres av helsemessige grunner, og vil også kunne bidra til å avdekke eventuelle seksuelle overgrep eller kjønnslemlestelse» (s. 13). Forslaget om underlivssjekk vil være vanskelig å gjennomføre, og er etisk og helsemessig veldig problematisk. Til tross for alt dette, har løsningsforslaget versert enn stund som den store løsningen for å bekjempe kjønnslemlestelse. Men SV er samtidig nøye på at deres begrunnelse er allmenn helsemessig. Partiet beklager nærmest at debatten er koblet til kampen mot kjønnslemlestelse. Men det er den, for det finnes ikke særlig mange andre gode grunner for å gjennomføre et slikt tiltak.Derfor er det grunn til å spørre hvorfor dette er blitt en så viktig sak for dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som en del av et forskningsprosjekt om krysningspunkter mellom likestillingspolitikk og minoritetspolitikk, har jeg, sammen med Trude Langvasbråten, analysert den voldsomme debatten om kjønnslemlestelse som pågikk i fjor sommer. Analysene viser hvordan dette var en svært topptung debatt, dominert av statsministeren, statsråder fra Arbeiderpartiet og SV, stortingsrepresentanter, statsforvaltning og helsesektor. Den viser også at få debattanter hadde etnisk minoritetsbakgrunn. Blant de som deltok med etnisk minoritetsbakgrunn, var så godt som samtlige menn.

Dette setter fingeren på ett av de mest prekære spørsmålene i debatten om spenninger mellom likestilling og multikulturalisme: I hvilken grad og på hvilke måter kommer minoriteter innenfor minoriteter til orde i offentlige ordskifter om forhold som særlig berører dem? Offentlige debatter om slike svært betente spørsmål må ha en bredere målsetting enn å sikre en viss deltakelse av minoriteter. For eksempel: I hvilken grad har noen tatt seg bryet med å oppsøke kvinneorganisasjonene innenfor etniske minoritetsmiljøer for å få deres synspunkter i debatten om kjønnslemlestelse? I debatten i fjor ble de i hovedsak ikke spurt om hva de mente.

«Kriselikestillingen» danner et tydelig skille mellom hva som er likestilling for minoritet og majoritet. Dermed får vi en situasjon der problemet avgrenses til handle om likestilling innenfor etniske minoritetsgrupper, samtidig som ansvaret for å løse problemene avgrensestil majoritetssamfunnet. I den konkrete debatten om kjønnslemlestelse har det ført til et sterkt fokus på underlivssjekk som det endelige løsningsformularet, med tilhørende for/mot-polariseringer.Våre analyser viser at det er viktig å rette oppmerksomheten mot hvem som deltar i politiske mediedebatter om alvorlige likestillingsproblemer innenfor etniske minoritetsgrupper. Et spørsmål er om de politiske partienes tøffe handlingsvilje, kan virke ekskluderende? Kan det være at debatten kommer til å handle for mye om posisjoneringer partiene i mellom, og at de på denne måten bidrar til å lukke debatten for etniske minoriteter og ikke minst for kvinnene i aktuelle minoritetsmiljøer.

Når SV argumenterer for underlivssjekk av alle jenter, kan det forstås som et forsøk på å utfordre de rammene for debatt som «kriselikestillingen» setter. De stiller spørsmål ved det skarpe skillet som settes opp mellom minoritetsjenter og andre jenter, og hevder at det finnes viktige paralleller. De går imidlertid sterkt inn for nettopp det samme tiltaket: underlivssjekk, men understreker at det må gjelde alle. Det er altså bare begrunnelsene som skiller dem fra «kriselikestillingen».

Argumentasjonen framstår som et forsøk på å demonstrere handlingsvilje på et felt hvor venstresiden ofte har vært kritisert for å være tannløse og handlingsvegrende. Men fortsatt har et parti som SV altså problemer med å stå bak og argumentere for direkte stigmatiserende politiske tiltak. Løsningen blir å allmenngjøre tiltaket. Den politiske venstresiden forsøker med andre ord å kombinere hensyn til likestilling og kvinners rettigheter med en ikke-stigmatiserende agenda.

Dette lykkes de ikke med. Fordi tvungen underlivsundersøkelse er det virkemiddelet som møter størst motstand blant svært mange av aktørene innenfor etniske minoritetsgrupper, ender de med å bidra til en dypt problematisk situasjon: Debatten om forhold innenfor etniske minoritetsgrupper drives og domineres av majoriteten, og spesielt av toppolitikere med et stort markeringsbehov. Når det løsningen på kjønnslemlestelsesproblemet nesten bare handler om underlivssjekk, blir aktører innenfor de aktuelle minoritetsmiljøene stående alene, uten alliansepartnere i den etablerte politikken.