EU-TILHENGER: Italias president Sergio Mattarella
EU-TILHENGER: Italias president Sergio MattarellaVis mer

ITALIA

Krisen har trekk som er typiske for italiensk politikk

Det siste Europa trenger nå er styrking av populismen.

Meninger

Italia er inne i en politisk krise som kaster lange skygger. Børser over hele verden skjelver og sender aksjekursene nedover. I EU sprer uroen seg, og enkelte analytikere mener et nyvalg vil være en eksistensiell trussel mot hele eurosonen. Innad i Italia blir det reist spørsmål om landet egentlig fortjener betegnelsen demokrati. I økende grad rettes søkelyset mot finanssektorens innflytelse på politikken. Kritikerne peker på at finanselitene driver en maktutøvelse som beskytter systemet, stimulerer populismen og svekker de demokratiske institusjonene.

Krisens utspring er det siste italienske valget der Femstjernersbevegelsen (M5S) og Ligaen (Lega) til sammen fikk halvparten av stemmene. Begge partier er EU-kritiske og populistiske. Ligaen har også en sterkt innvandringsfiendtlig profil. 21. mai lanserte de to partiene jussprofessoren Giuseppe Conte som sin statsministerkandidat. Han hadde ingen politisk erfaring fra tidligere. Etter en uke kunngjorde Conte at han ga opp forsøket på å danne ny regjering. Årsaken var at president Sergio Mattarella nektet å godkjenne Paolo Savona som finansminister. Presidenten – som er en sterk EU-tilhenger - har bekreftet at han nektet godkjennelse på grunn av Savonas motstand mot euroen. Han sa utnevnelsen ville ha ført til uro i markedet og bekymring blant investorer både i Italia og internasjonalt.

Veien videre er ikke klar, slik det ofte er i italiensk politikk. Presidenten ønsket opprinnelig å utnevne en EU-vennlig teknokratregjering, men den ville neppe blitt godkjent av nasjonalforsamlingen. En slik situasjon kan utløse nyvalg. Det siste er at de to populistpartiene har ført nye samtaler og blitt enige om en ny avtale om å danne regjering. Som finansministerkandidat har de hentet fram den nokså ukjente økonomiprofessoren Giovanni Tria. Han har vært en pådriver for diskusjonen om euroens plass i Italia og EU, men karakteriseres ikke som en ren motstander av fellesvalutaen. Nå gjenstår det å se om dette politiske trekket er godt nok for presidenten.

Krisen har trekk som er typiske for italiensk politikk: Dyp skepsis til den politiske kasten, til euroen, EU, innvandringen, den økonomiske utviklingen og framtida. Samtidig avslører den finanskapitalens politiske tyngde og dirigerende kraft innenfor EU-systemet og eurosonen. De to populistpartiene ble ikke nektet å danne regjering fordi de brøt grunnloven, men på grunn av sitt syn på EU, landets økonomi og valutaspørsmålet.

Slike spørsmål er av stor politisk viktighet, men de kan ikke danne grunnlag for å sette til side valg og andre demokratiske prosesser. Resultatet av en slik utvikling vil mest sannsynlig bli en styrking av populismen og økt skepsis til demokratiet. Det er det siste Europa trenger nå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook