DEMONSTRASJONER MOT BARNEVERNET: Lørdag samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget lørdag for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Samtidig skulle det være lignende demonstrasjoner i nærmere 60 byer i 20 land, ifølge arrangørene.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
DEMONSTRASJONER MOT BARNEVERNET: Lørdag samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget lørdag for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Samtidig skulle det være lignende demonstrasjoner i nærmere 60 byer i 20 land, ifølge arrangørene. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Krisen i barnevernet

Barnevernet er selve redningen for utsatte barn. Derfor er det så viktig å kunne diskutere de feilene som gjøres.

Kommentar

Nei, barnevernet er ikke Gestapo. De tar ikke barn fra foreldrene deres for å tjene penger på dem. Barnevernet selger ikke barna videre til pedofile. I Norge skjer ikke omsorgsovertakelser for å unngå «kristen indoktrinering». I østeuropeiske land hevder flere medier at det norske barnevernet selger barn. USAs største kristne avis påstår at et norsk-rumensk ektepar på vestlandet mistet omsorgen for barna sine fordi de ville gi dem en kristen oppdragelse. Men Norge er ikke Sovjetunionen, som Vebjørn Selbekk skrev da Dagen tilbakeviste påstandene.

«Stopp barnetyveriet», «Barnevernet ødelegger familier» og «Barnevernet = Gestapo» var likevel noen av de mange plakatene som preget demonstrasjoner fra Romania via Melbourne til New York og Stryn sist lørdag. Mobiliseringen mot norsk barnevern har altså i stor grad skjedd på sviktende grunnlag.

På nett florerer konspirasjonsteorier om at barnevernet tar barn fra Frp-ere som en del av «Ap-staten» og vanvittige påstander om frimurere som skal skremme nordmenn fra å reprodusere seg. Flere nettsider navngir barnevernansatte, som blir utsatt for grov trakassering. Derfor er det både menneskelig og forståelig at de ansatte i sektoren slår ring om fagområdet og hverandre. Den polariserte debatten er den virkelige krisen i barnevernet.

Barneverndebatten trenger flere nyanser. De spinnville konspirasjonsteoriene overskygger konstruktiv systemkritikk. Kjeften og kritikken de ansatte møter i dag, gjør at de blir redd for hver minste feil. I noen tilfeller gjør det at de også overser den delen av kritikken som er rimelig. En roligere debatt ville kunne endre noen av de strukturelle problemene ved systemet slik det fungerer i dag.

Barnevernet er fortsatt for lukket og saksbehandlingsorientert. Barna selv blir i for liten grad lyttet til, både når det gjelder hvem som skal ha omsorgen og rundt hvilke behov de har. En mer utstrakt bruk av familieråd, der barnet selv bestemmer hvem som inviteres, ville kunne utvide bruken av fosterhjem i familien slik at barn fikk bo hos noen de har tillit til. Barnehagelærerutdanningen og andre utdannelser til yrker som jobber med barn må raskest mulig få undervisning om omsorgssvikt slik at de blir i stand til å fange det opp.

Og som Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen skriver flammende om i boka «Du ser det ikke før du tror det»: Kjærlighet må inn i omsorgen. I dag rådes ansatte til å verne seg selv og barnet ved å opptre profesjonelt. Barnevernsbarn selv vektlegger tvert om at det viktigste av alt er at noen viser barna at de er glade i dem. Å oppleve kjærlighet kan forandre et liv.

Som oftest er heldigvis foreldres kjærlighet til egne barn sterkere enn alt annet, også i saker med omsorgsovertakelse. Hadde flere av disse foreldrene fått oppfølging allerede fra svangerskapet, kunne hjelpen blitt så god at omsorgsovertakelse i flere tilfeller kunne vært unngått.

Det er ikke noe omfattende problem i Norge at barnevernet tar omsorgen fra foreldre som burde fått beholde den. Men det skjer. Denne typen feil er selvsagt dypt traumatiserende for både foreldre og barn. Vel så ofte er feilen motsatt: Barn forblir i omsorgen til foreldre som ikke er i stand til å gi den. Vi vet hvor galt det kan gå: Christoffer Kihle Gjerstad ble mishandlet til døde. En ung gutt i Oslo sultet i hjel. Ei 13 år gammel jente døde på Beitostølen nyttårsaften. Barnevernet hadde mottatt flere bekymringsmeldinger, men konstatert at det ikke hastet med å gripe inn. Thorkildsen skriver om flere slike «mappebarn». De er sviktet på det groveste, både av foreldrene og systemet som burde ha fanget dem opp. Barn som opplever psykisk eller fysisk mishandling må sikres bedre alternativ. For dem kan omsorgsovertakelse være redningen.

Barnevernet nyter heldigvis stor tillit blant brukerne. Nettopp derfor er det så alvorlig når barnevernet ikke gjør jobben sin godt nok. Når Oslo-bydelen Bjerke i saken om «Villa Eik» ikke følger opp tilsynsrapporter fra Arbeidstilsynet, Fylkesmannen og Statens helsetilsyn, ødelegger de ikke bare for egne ansatte og beboere. Slike saker truer selve tilliten til et system som er helt avhengig av den for å kunne gjøre jobben sin skikkelig. Akkurat denne saken blir heldigvis nå gjenstand for internrevisjon.

I saken om den norsk-rumenske familien hevder den etnisk norske mora at de ikke visste at norsk lov forbyr all bruk av vold mot barna. Utenlandske aktører har også påberopt seg kulturforskjeller i barneoppdragelse og mener barnevernet må ta hensyn til det. Dette er en kulturkamp, fordi enkelte mener at barn er foreldrenes eiendom og at det som skjer innen husets fire vegger er privat. Det minner om situasjonen rundt partnervold før krisesentrene startet opp.

Men det er ikke slik at noen barn tåler vold bedre enn andre. Samfunnets lojalitet må alltid ligge hos de utsatte barna.