Krisepakke mot sult

Hver eneste dag dør cirka 25 000 mennesker av sult eller sultrelaterte årsaker, av dem et sted mellom 10 000 og 18 000 barn. Det tilsvarer en tsunamikatastrofe hver tiende dag. Hvert år dør dobbelt så mange mennesker av sult som hele Norges befolkning. Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og det er nok mat i verden til at den kan oppfylles, men sulten fortsetter – og den øker.

Krisen i finansnæringen førte til raske og store tiltak. Regjeringen i USA har lagt cirka 4500 milliarder kroner på bordet, EU-land snart det samme, og Norge foreløpig 350 milliarder kroner. Det har vært nødvendig med krisepakker, mennesker i verden som sulter med 2-4 millioner hvert år. Matkrisa førte til at tallet i 2007 ifølge men statslederne mener tydeligvis at det ikke er nødvendig med noen krisetiltak mot sulten. Fra midt på 1990-tallet fram til i fjor økte antallet FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, økte med 75 millioner, til 923 millioner mennesker. Andre internasjonale institusjoner anslår at sulten har økt med 140 millioner det siste året

På Verdens mattoppmøte i 1974 var det enighet om at ti år seinere skulle ingen barn gå sultne til sengs, men i 1984 var det over 800 millioner som sultet, av dem flere hundre millioner barn. I 1996 vedtok et nytt mattoppmøte at antallet som sulter skulle halveres fram til 2015. FAO har lagt fram analyser som sier at det ville kreve cirka 155 milliarder kroner i økte offentlige investeringer hvert år. Det ville samtidig ha ført til reduserte kostnader til helseutgifter, og økte produktivitet mm tilsvarende inntekter og sparte utgifter på cirka 780 milliarder kroner per år – en «fortjeneste» på 500 prosent i året! Og om verdens stater hadde fulgt FAOs forslag om å bekjempe sulten, kunne så mange som 100 millioner mennesker blitt spart for sultedøden. Det er på tide at verdens regjeringer bruker penger på å bekjempe sulten, ikke bare hjelper finansinstitusjonene ut av krisa.