Krisepsykologi som industri

Setter den psykologiske intervensjonen etter ulykker kjepper i hjulene for den naturlige helingsprosessen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

I min barndomsby Høyanger opplevde jeg ofte at kirkeklokkene ringte og kalte til begravelse. Dødsfallene skyldtes ikke sjelden ulykker i aluminiumsindustrien, og de som strøk med, var gjerne menn i sin beste alder med ansvar for kone og barn. Trist og tragisk, men nærsamfunnet sluttet opp om de sørgende. Jeg husker også på begynnelsen av 1960-tallet at det skjedde en drukningsulykke på Vestlandet der 5- 6 personer omkom. En familie mistet to av sine. Ingen radio eller TV meldte om ulykken. En søkte trøst hos de nærmeste, som en hadde gjort her i landet i alle år.

I dag er situasjonen blitt en helt annen. Har speidergutter eller andre gått seg vill, er et kriseteam straks på pletten. For knapt et år siden fant det sted en flyulykke i Italia, der 7- 8 personer ble drept, hvorav en nordmann. Det ble straks etter sendt sydover en psykolog og en prest. Ja, så langt har det gått i dag at selv mange oppskakende hendelser i ei bygd eller en by (uten dødsfall), følges av TV-team og radioreportere og avsluttes med intervju med ordfører eller kommunelege som beroliger oss alle med at det er skaffet psykologisk hjelp til dem som er rammet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer