Krisepsykologi som industri

Setter den psykologiske intervensjonen etter ulykker kjepper i hjulene for den naturlige helingsprosessen?

I min barndomsby Høyanger opplevde jeg ofte at kirkeklokkene ringte og kalte til begravelse. Dødsfallene skyldtes ikke sjelden ulykker i aluminiumsindustrien, og de som strøk med, var gjerne menn i sin beste alder med ansvar for kone og barn. Trist og tragisk, men nærsamfunnet sluttet opp om de sørgende. Jeg husker også på begynnelsen av 1960-tallet at det skjedde en drukningsulykke på Vestlandet der 5- 6 personer omkom. En familie mistet to av sine. Ingen radio eller TV meldte om ulykken. En søkte trøst hos de nærmeste, som en hadde gjort her i landet i alle år.

I dag er situasjonen blitt en helt annen. Har speidergutter eller andre gått seg vill, er et kriseteam straks på pletten. For knapt et år siden fant det sted en flyulykke i Italia, der 7- 8 personer ble drept, hvorav en nordmann. Det ble straks etter sendt sydover en psykolog og en prest. Ja, så langt har det gått i dag at selv mange oppskakende hendelser i ei bygd eller en by (uten dødsfall), følges av TV-team og radioreportere og avsluttes med intervju med ordfører eller kommunelege som beroliger oss alle med at det er skaffet psykologisk hjelp til dem som er rammet.

Hva er i ferd med å skje? Har vi utviklet en kultur der all støtte og omsorg skal profesjonaliseres? Har vi fått en hjelpeløs befolkning, som ikke forutsettes å klare noe selv, men må ha assistanse av psykolog eller psykiater ved alle livets triste hendelser, og er sorgen blitt underholdning og allemannseie?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse har vært i bruk siden 1980, da den nye amerikanske klassifikasjonen ble revidert. Men tilstanden har vært kjent langt tilbake under andre betegnelser. Under første verdenskrig talte man om granatsjokk når soldater etter krigsopplevelser fikk angst, søvnløshet og mareritt. Symptomene grupperes i tre kategorier, gjenopplevelse av katastrofesituasjonen, unnvikelsesatferd, som kommer til syne ved at pasienten forsøker å unngå tanker, følelser og aktiviteter som minner om traumet, og iblant innsovingsvansker, irritabilitet, aggressive utbrudd, påvakt-holdning.

Etter siste verdenskrig la man stor vekt på pasientens personlighet, fordi ikke alle som hadde vært utsatt for store påkjenninger, fikk senfølger. På 1970- 80-tallet med katastrofepsykiatriens utvikling begynte man å legge hovedvekten på selve traumet. På den tid ble en også opptatt av voldtekt og andre seksuelle overgrep som årsak til posttraumatiske symptomer. Det ble hevdet at alle kunne få en posttraumatisk stressforstyrrelse, hvis den ytre påkjenning var sterk nok. Opptattheten av posttraumatiske stressforstyrrelser på den tid førte også til utvikling av hjelpetiltak for de rammede - kriseterapi og såkalt «debriefing» individuelt eller i gruppe. (Debriefing betyr at en gjennomgår hendelsen i detalj intellektuelt og emosjonelt.) Psykiatere gikk foran, men etter hvert har særlig psykologer engasjert seg i dette arbeidet.

Katastrofepsykiatrien har åpenbart lagt grunnlaget for en ny industri. Det tilbys nå hjelp ved ulykker og katastrofer av individuelle terapeuter eller konsulentfirmaer, og de rammede blir oppsøkt av helseteam, der ikke bare psykolog eller psykiater, men ofte prest, sykepleier og andre kommer for å hjelpe. Filosofien har vært at man må komme til tidlig, gjerne i løpet av de første par døgn etter katastrofen. Det siste tiåret har sett nærmest en inflasjon i tilbud. Hva dette betyr kulturelt er vanskelig å overskue, men det kan neppe være mentalhygienisk heldig å gi befolkningen det inntrykk at kriser og påkjenninger kan en ikke klare selv med hjelp av venner og familie.

Når det gjelder posttraumatisk stressforstyrrelse har en på bakgrunn av forskning og klinisk erfaring nå vendt tilbake til det «gamle» synspunkt på årsaksforholdene. En har funnet at bare et mindretall utvikler senskader etter alvorlige påkjenninger, og flere av disse har på forhånd hatt en sårbar personlighet, betinget i genetisk disposisjon og tidligere vanskelige livsforhold.

Og hva med den psykologiske intervensjon? Nylig konkluderte psykologer og psykiatere som deltok i en konferanse i Aberdeen om traumatiske stressforstyrrelser, at rådgivningen for traumeofre burde innstilles. Denne ubehagelige retretten var uunngåelig fordi flere og flere vitenskapelige rapporter de siste år tyder på at debriefing gjør mer vondt enn godt. Tvilen ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen. Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater faktisk kunne være skadelig. De som hadde gjennomgått debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon. I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26% av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9% av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

Innen medisin og psykiatri er det mange behandlingsmetoder som ikke er skikkelig vitenskapelig evaluert. Derfor har særlig engelske forskere de siste år etter initiativ av epidemiologen Archie Cochrane gått i brodden med kontrollerte vitenskapelige behandlingsundersøkelser for å avskaffe uvirksomme og fremme virksomme terapier. I en slik Cochrane-oversikt fra 1998 gikk psykiateren Simon Wesseley og medarbeidere igjennom de få gode undersøkelser som fantes om individuell debriefing etter ulykker. På tross av den store entusiasmen for psykologisk debriefing og krisehjelp har det vært få forsøk på å evaluere effekten. For eksempel foreligger praktisk talt ingen undersøkelser av gruppebasert psykologisk debriefing i randomiserte forsøk. Forskerne konkluderte med at debriefingen ikke hindret senere posttraumatiske symptomer, ja, det var endatil indikasjoner på at debriefing forverret tilstanden. I en undersøkelse publisert i British Journal of Psychiatry nylig har tre Oxford-forskere i tre år fulgt pasientgrupper som har vært innlagt i sykehus for trafikkulykker. I dette tilfellet bestod intervensjonen i en detaljert gjennomgang av ulykken med pasienten med oppmuntring om å få fram følelser knyttet til den traumatiske opplevelsen. Målet var altså å fremme både emosjonelle og kognitive prosesser, som en antar vil «oppløse» traumet. Samværet med pasienten ble avsluttet med informasjon om hvordan man kunne reagere på slike traumatiske opplevelser og verdien av å vende tilbake til normalt liv så fort som mulig. Pasienten ble også rådet til å oppsøke sin lege hvis problemene bestod. Forskerne konkluderer med at psykologisk debriefing er uvirksomt og faktisk har uheldige virkninger på lang sikt. Pasienter som fikk debriefing hadde, sammenlignet med pasienter som ikke fikk slik behandling, mer generelle psykiske symptomer, mer angst for å reise som passasjerer, mer smerter og dårligere sosial fungering. Det var også påfallende at intervensjonen, altså den individuelle samtalen med pasienten etter ulykken, hadde størst negativ innvirkning på lang sikt hos de pasienter som hadde mest psykiske symptomer etter ulykken. Er det slik at den psykologiske intervensjon setter kjepper i hjulene for den naturlige helingsprosessen?

Disse relativt ferske forskningsrapporter står i skarp kontrast til det mange fagfolk hittil har ment og trodd på. Tross mulige feilkilder som en alltid må regne med innen forskning på mennesker, nødvendiggjør disse resultatene en revurdering av de faglige og økonomiske investeringene som tidens krise- og katastrofebehandling representerer. Det er heller ikke noe nytt i psykiatrien og medisinen for øvrig at hevdvunne behandlingsmetoder må forkastes eller revideres. Litt ydmykhet kan kanskje være på sin plass fra fagfolks side når det gjelder de tragedier som kan ramme oss mennesker. Kanskje det viktigste er at familie og venner og andre i lokalmiljøet stiller opp med omsorg og forståelse når det trengs. Dette bygger på generasjoners dyrekjøpte erfaringer og en kultur hvor omsorg og nestekjærlighet står sentralt. Men profesjonell hjelp er på sin plass der dette ikke strekker til.