I min barndomsby Høyanger opplevde jeg ofte at kirkeklokkene ringte og kalte til begravelse. Dødsfallene skyldtes ikke sjelden ulykker i aluminiumsindustrien, og de som strøk med, var gjerne menn i sin beste alder med ansvar for kone og barn. Trist og tragisk, men nærsamfunnet sluttet opp om de sørgende. Jeg husker også på begynnelsen av 1960-tallet at det skjedde en drukningsulykke på Vestlandet der 5- 6 personer omkom. En familie mistet to av sine. Ingen radio eller TV meldte om ulykken. En søkte trøst hos de nærmeste, som en hadde gjort her i landet i alle år.

I dag er situasjonen blitt en helt annen. Har speidergutter eller andre gått seg vill, er et kriseteam straks på pletten. For knapt et år siden fant det sted en flyulykke i Italia, der 7- 8 personer ble drept, hvorav en nordmann. Det ble straks etter sendt sydover en psykolog og en prest. Ja, så langt har det gått i dag at selv mange oppskakende hendelser i ei bygd eller en by (uten dødsfall), følges av TV-team og radioreportere og avsluttes med intervju med ordfører eller kommunelege som beroliger oss alle med at det er skaffet psykologisk hjelp til dem som er rammet.