Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kriser - kjekke å ha

Finanskrisa har vært en gyllen anledning for eurolandene til å kutte offentlige utgifter og til å redusere fagforeningers makt, skriver Stein Aabø.

PROTESTERER: Demonstrasjoner i Aten i fjor i forbindelse med den vanskelige økonomiske situasjonen i Hellas. Foto: Hans Arne Vedlog.
PROTESTERER: Demonstrasjoner i Aten i fjor i forbindelse med den vanskelige økonomiske situasjonen i Hellas. Foto: Hans Arne Vedlog. Vis mer
Kommentar

Eurolandene vil spare seg ut av krisa og samtidig bli mer konkurransedyktige på den globale arenaen. Etter seks år har kuttpolitikken vist seg ikke å fungere. I den siste utgaven av Statistisk sentralbyrås «Økonomiske analyser» vises det til USA og Storbritannia. Der har man ført en svært ekspansiv pengepolitikk. Investeringene har gått opp og ledigheten har gått ned. «I euroområdet er Plan A at strukturelle endringer skal generere økonomisk vekst på lang sikt». «Ekspansiv finanspolitikk (...) sitter langt inne for mange euroland.»

Nordmenn som lever på avstand fra den europeiske krisa får gjerne en følelse av at de styrende instanser i Europa kjemper mot økonomiske lovmessigheter som ikke lar seg stanse, og at vi i Norge, er beskyttet på grunn av oljefondet. En som har tatt seg bryet med å reise i de kriserammede landene, intervjue arbeidstakere og arbeidsledige og samtidig merke seg hva toppledere sier og gjør, vet at det også dreier seg om styrt og villet politikk.

I «Magasinet for fagorganiserte» som er fagbladet for Fellesforbundets medlemmer, skriver spaltist og Stavanger Aftenblad-journalist Ingeborg Eliassen: «Det er fare for at Europas harde tider er på vei til en arbeidsplass nær deg». Eliassen har nylig gitt ut boka «Harde tider. Det nye arbeidslivet i Europa» etter intense studier i den samme verdensdelen som utenriksjournalist for flere samarbeidende regionaviser. I boka siteres sjefen i den europeiske sentralbanken, Mario Draghi: Den europeiske sosiale samfunnsmodellen er tapt. Europas eneste håp om å komme på beina igjen økonomisk er hard sparing og strukturendringer i arbeidslivet.
Den greske høyreparlamentarikeren og forleggeren Adonis Georgiades sa det slik like før han ble helseminister i 2013: «Den europeiske velferdsstaten er død, definitivt. Totalt død.» «Globaliseringen har endret spillets regler. Europa er ikke alene i verden, og sosialsystemet i Europa er altfor dyrt å finansiere. Hvis vi prøver å bevare det, vil Europa bli knust. Vi vil jobbe mer for mindre lønn», ifølge samme Georgiades.

Demonteringen av lover som sikrer et verdig arbeidsliv er ifølge Eliassen kommet lengst i Hellas. På få år er lovverket som har beskyttet arbeidstakere blitt plukket fra hverandre, langt på vei etter krav fra kreditorene EU og det internasjonale valutafondet, som holder landet konkurs. Det er stort sett slutt på kollektive lønnsavtaler. Den tidligere mektige fagbevegelsen omtaler seg nå som et tomt skall. Arbeidsløsheten er på 27 prosent. Mange som har arbeid jobber for sultelønn eller gratis.

Fenomenet «arbeidende fattige», det såkalte «prekariatet», brer om seg. Hver femte arbeidstaker i heltidsjobb har så lav lønn at han sliter med å klare seg. «I Sverige sitter timeansatte ungdommer søndag kveld og venter på sms fra sjefen om hvor mange timer de får jobbe i uka som kommer. De tør ikke legge planer, i fall de må jobbe. De tør ikke ta andre deltidsjobber, for de kan ikke si nei når sjefen ringer. De tjener uansett ikke nok til å flytte hjemmefra og starte sitt eget liv. Arbeidsgiverens frihet er deres ufrihet», skriver Eliassen i sin knyttneve av ei bok, som utfyller Pikettys suksessbok om økende forskjeller.

Eliassens prosjekt er å beskrive det nye arbeidslivet i Europa, det som før skilte seg fra den øvrige verdens. I tiåra etter krigen, nettopp i de tiåra da forskjellene mellom rike og fattige ble redusert, økte fagbevegelsen sin makt. Det førte til utjevning av inntekter og gjennomføring av sosiale reformer som alle siden har nytt godt av. Nå er det det motsatte som skjer. I ly av finanskrisas utfordringer blir fagforeninger knust og tariffavtaler opphevet.

Her hjemme driver en blåblå regjering en politikk som kan minne om det samme. Selvsagt vil arbeidsminister Robert Eriksson og statsminister Erna Solberg avvise at de prøver å knuse fagforeninger. Men det er liten tvil om at de forsøker å redusere fagforeningers makt - og derigjennom arbeidstakeres makt vis-à-vis arbeidsgivere. Ofte blir fagforeningers makt beskrevet som noe pampeaktig og uskjønt. En slags trussel mot selve liberaliteten. Det er selvsagt et ønsket skurkebilde. At ansatte danner fagforeninger og slutter opp om sine valgte ledere, gjør at arbeidstakere har noe de skal ha sagt overfor sine arbeidsgivere. Kapitaleiere og arbeidstakere vil alltid ha ulike interesser. Løsningen finnes ofte i kompromisser som blir det nest beste og til å leve med for begge parter.

Når makta blir forskjøvet blir det vanskeligere å få til kompromisser. I ei tid da den nordiske modellen tilsynelatende har gått sin seiersgang i økonomiske elitemiljøer verden over, så benytter andre økonomiske eliter muligheten til å fjerne modellen i stadig flere land.