Kristelig Fremskrittsparti?

Carl I Hagens angrep på Kjell Magne Bondevik kan være et forsøk på å slå en kile inn i KrFs grunnmur. Han har alt å vinne.

HAGENS NESE for trender kan ha fanget opp et globalt utviklingstrekk i evangelikal kristendom som på sikt kan true statsministerens linje i eget parti. Både Bondevik og Hagen hevder at de ikke blander religion og politikk. Begge gjør selvsagt det, men på forskjellige måter.Trenden blant konservative kristne taler nå til Hagens fordel. Det reflekterer en global tendens i denne gruppen. Karismatisk, individualistisk herlighetskristendom er på frammarsj over hele kloden. Nøysomhet og fellesskap er ut. Rikdom, god helse og rask framgang sees på som tegn på velsignelse. Sosiale fellesskapsordninger viker for «enhver sin egen lykkes smed»-holdninger. Dette er et kjent mønster fra USA. Den konservative religiøse støtten til republikanere og den «gjenfødte» George W. Bush har vist seg avgjørende. Her er symbolpolitikk og religiøse identitetsmarkeringer fundamentale. Denne trenden kan gi oss et Kristelig Fremskrittsparti i Norge.

TRADISJONELT HAR KrF bygget på en lavkirkelig, konservativ religiøs kultur, med kjerneverdier som nøysomhet, likhet og fellesskap. Det ga partiet en sosial profil som lenge gjorde at det lå nærmere Arbeiderpartiet enn andre borgerlige partier i sosiale og økonomiske spørsmål. I dag er den sosiale profilen mest synlig i utviklingspolitikken. Bondevik har frontet denne linjen, sammen med blant andre Hilde Frafjord Johnson, Valgerd Svarstad Haugland og Jon Lilletun.Dette engasjementet har også gradvis ledet partiet i retning av tverrkulturell integrasjon, vilje til religionsdialog og vekt på toleranse og menneskerettigheter, noe som ikke alltid har kjennetegnet partiet. I 1956 stemte partiets samlede storingsgruppe mot opphevelsen av paragrafen i Grunnlovens paragraf 2 som forbød jesuitter adgang til Norge. Motstanden mot å se homofiles kamp som et rettighetsspørsmål helt fram til våre dager er et annet eksempel. Da Stortinget i 1972 vedtok å avkriminalisere homofili, gikk KrF inn for en aldersmessig «vernesone mot homofili», ved å heve den seksuelle lavalder for homofile. Den sosiale og gradvis mer tolerante linjen i KrF har i gode tider gitt tillit hos andre enn partiets kjernevelgere - og muliggjort veien helt fram til statsministerstolen. Samtidig har det svekket mulighetene for en markant religiøs identitetspolitikk. Det har nok skuffet mange av partiets kjernevelgere.

DET ER HER det slår sprekker i grunnmuren. Partiets høyrefløy kritiserer nå KrF-ledelsen stadig mer høylydt. Særlig gir det seg uttykk i symbolsaken Israel. Denne uka gikk Karl Johan Halleråker, indremisjonsgeneral og så sent som i fjor høst kandidat til KrFs stortingsliste, kraftig ut mot KrF ledelsens politikk. Det er mangelen på vilje til å flytte Norges ambassade til Jerusalem som får lekmannshøvdingen til å tordne. Men han beskylder også partiledelsen generelt for ukloke strategiske valg før valgkampen og for å svikte sine hjertesaker. Han nevner spesielt «feil i nominasjonsprosessen». Vrakingen av Anita Apelthun Sæle i Hordaland var utvilsomt en bitter pille for de velgergruppene Halleråker representerer. Her heller Hagen bensin på de ulmende glørne i KrFs indre. Mens Hagens partistormer fram på meningsmålingene i vestlandsfylkene, varsler Halleråker velgerflukt fra KrF. Ifølge juni-målingen som Sentio har gjennomført for Nationen, Dagen og Klassekampen, har over 26 000 velgere gått fra KrF til Frp siden 2001. Det «sikre» andremandatet til KrF i Hordaland ligger nå an til å bli kapret av Frp sin fjerdekandidat Georg Indrevik.Det er liten tvil om at Frp har åpnet sine armer vidt for skuffede KrF-kjernevelgere. Indrevik understreker at Frp er det beste partiet for kristne velgere. Han vektlegger familien og skryter av sin egen kones innsats i hjemmet gjennom et langt liv, og er engasjert i sin støtte til Israel. Alt dette ifølge et intervju men den kristen-konservative avisa Norge IDAG, der som kjent Apelthun Sæles ektemann Finn Jarle Sæle sitter på redaktørkrakken.

OG NETTOPP Norge IDAG gjør sitt til å lette overgangen fra KrF til Fremskrittspartiet. Hagens berømte tale i den karismatiske menigheten Levende Ord i Bergen i fjor sommer var et viktig varsel om denne utviklingen. Hagens harselerende angrep på islam til menighetens forlystelse og applaus, vakte som kjent sterke reaksjoner i de fleste politiske leire. Men Sæle og Norge IDAG ga partiformann Hagen sin fulle støtte på lederplass: Hagen hadde ikke vist noen form for forakt for islam, het det der. Tvert imot var han en mann med respekt for religion og folks tro. Interessant nok benyttet Sæle også anledningen til å stille seg på Hagens side i utviklingspolitikken - KrFs flaggskip - ved å kalle den en «uryddig blanding av mor godhjarta og naive illusjoner.»At Hagen blir vel mottatt i den ny-evangelikale bevegelsen er kanskje ikke så overraskende. Hagens lederstil minner jo mye om den mektige pastor-typen i disse menighetene: Karismatisk, enerådig, med fast disiplin i egne rekker. Uforutsigbar, på grunn av stadig nye åpenbaringer. Med massevis av medietekke og velutviklet sans for strategiske utspill.Utfordringen for KrF-ledelsen er imidlertid mer alvorlig. Når de lavkirkelige kristelige organisasjonene og bedehusfolket kommer under sterkere påvirkning av den konservative amerikanske herlighetskristendommen, flyttes grunnfjellet i KrF til høyre i det politiske bildet. Vil partiet følge etter?

BONDEVIK HAR kanskje i større grad bidratt til å fremme denne utviklingen enn han liker å tenke på. Samarbeidet med Høyre i regjering har utvilsomt gitt en markant dreining i retning av mer individualisme og liberalisme, både i skatte-, utdannings-, alkohol og innvandringspolitikken. Mange av KrFs kjernevelgere spør seg hvorfor man da ikke kan ta steget fullt ut, og rekke hånden til Hagen. Det foregår nå en kamp om de «ny-evangelikale» velgergruppene. Dagfinn Høybråten legger i disse dager ut på en omfattende valgturne i det kristne organisasjonslandskapet. Han satser på å ta igjen Hagens tilsynelatende forsprang her. Valget av to politiske rådgivere med bakgrunn i disse miljøene kan være et ledd i denne strategien. Det er også et tegn på at han ikke frykter den politiske dreiningen tilnærmingen til disse gruppene vil medføre.Carl I. Hagen synes å ha alt å vinne. Enten vinner høyrefløyen mer makt i KrF, og Frp kan komme inn i regjeringsvarmen. Ellers kan Frp sanke misfornøyde KrF-stemmer og selv vokse fram som det konservative kristelige alternativet.