Kristen dobbeltmoral

RELIGION: I det politiske landskap er jeg ingen støttespiller for Øystein Djupedal og jeg støtter ikke flertallsregjeringen. Når det er sagt, så synes jeg at Djupedal har blitt og daglig blir offer for usedvanlig sterk og uspiselig kristen dobbeltmoral. Og jeg vil støtte ham, selv om jeg er (sentrumsplassert) Høyre-mann. Politikk er tross alt et styringsinstrument, ikke en personlig krig med det mål å utradere motstandere. Respektfulle politiske prosesser skaper tillit til politikk.Som utlending som har vært i Norge i snart 16 år, opplever jeg ofte situasjoner der nordmenn uttaler seg negativt om utlendinger mens jeg er til stede. Når jeg så gjør oppmerksom på at jeg også er utlending og at uttalelsene er sårende og noen ganger diskriminerende, er svaret bestandig: men du er jo nederlender! Deretter utdypes det hvor lik nederlendere og nordmenn er(?). Men konstruktive diskusjoner om aktiv dødshjelp og narkotikapolitikk nekter man å ta.

ETTER AT Djupedal gikk imot bordbønn, kom det en bølge av protester. Jeg har hørt på mange diskusjoner og lest mange innlegg. Argumentene fra kristne fundamentalister virker svake. Diskusjonene preges av at de gjentar sine argumenter, selv om alle kan høre at motparten på adekvat vis har nøytralisert dem. Hvis ikke dette fungerer, rokerer de så inn «kulturargumentet»: kristendom er norsk kultur, derfor skal bordbønn likevel være der. På superpopulistisk vis misbrukes nasjonalromantiske argumenter. «1000 år med norsk kultur kan ikke bare fjernes», sier de. I praksis betyr dette at de samme nordmenn, som har vedtatt religionsnøytralitet i skolen, hopper bukk over verdien i egne lover, ved å drive ren illusjonisme; ingen vet hva lovreguleringen egentlig retter seg imot, og den svever dermed synlig i løse lufta. Illusjonisme. Eller det betyr at fundamentalistiske kristne hever seg over lovverket som demokratisk Norge vedtar og får støtte for det fra alle hold, unntatt fra en modig Djupedal. De svake argumentene spisses ytterlige når jeg hører enkelte kristen-nasjonalistiske debattanter uttale at Norge ikke kan gi etter for at noen få utlendinger ikke er kristne. Dette må da være svært nedlatende argumenter mot alle nordmenn, som er aktivt ikke-religiøse. Deres mening feies rett av bordet ved at den blir underslått. Et slikt argument både fratar innfødte nordmenn argumenteringsverdi og peker ut utlendinger som fiender av norsk kultur og/eller religion: Dette er ikke et norsk problem, det er utløst av gudløse utlendinger.

I NORGE ER man svært opptatt av at barn skal beskyttes mot reklame. Fordi barn ikke kan forsvare seg mot den. Jeg er veldig enig i dette. Indoktrinering i en religion er derimot fullt ut lovlig. Må jeg minne om at det her dreier seg om de samme barna? Hva er det som plutselig gjør barna så meget velegnet til å være adekvate mottakere av en kristen doktrine?Jeg kommer fra en svært religiøs kristen familie, skulle en gang bli prest, men ble lege og ateist. Fordi jeg tenker og ikke tankeløs godtar. Jeg har lovt mine barn å støtte dem i alle religionsvalg de ønsker å ta, men de skal ta dem selv. Jeg presser verken på dem mine politiske eller min ateistiske standpunkter, jeg beretter faktisk for dem om hvordan min mor kom seg levende gjennom 3 år med konsentrasjonsleir fordi hun var religiøs.Som tenkende, oppegående utlending - fra et land som av nordmenn i all offentlighet ofte blir utpekt som lovlaus, sodomitisk og forkastelig ukristen under henvisning til vår kultur og vårt (manglende?) lovverk, men som da tydeligvis likevel leilighetsvis plutselig er veldig lik norsk kultur - oppfatter jeg Norge som et land preget av kristen dobbeltmoral, som uten å blunke kan ta livet av egne rettenkende innbyggere og lovlydige politikere, som Djupedal. Nordmenn ser dermed ut til å vedta lover som man deretter tråkker på, iført kirkedressen og kulturell prektighet. For så å slå seg på brystet over demokratiet Norge. Jeg som utlending blir ikke imponert. Hvilke andre norske lover kan vi egentlig heller ikke stole på?