Kristen eksistensialist

Da Alfred Hauge døde i 1986, etterlot han seg manuset «Manndom» - en fortsettelse av de to erindringsbøkene «Barndom» (1975) og «Ungdom» (1977).

Manuskriptet var allerede ferdig i 1980, og jeg vet ikke hvorfor Gyldendal har nølt så lenge med å gi det ut. Det kan for så vidt være det samme. Det viktigste er at boka nå foreligger. Den er nemlig høyst lesverdig. Den gir for det første et fint innblikk i en sentral etterkrigsforfatters tidlige brytningstid.

Personlig

For det andre tegner den et godt tidsbilde fra et miljø (den frikirkelige folkehøyskolen og den kristne forlagsverden) som sjelden er blitt viet oppmerksomhet. Dessuten fører Hauge en sober penn.

«Manndom» hører nok ikke til de bøkene som setter varige spor, men midt opp i alt moderne frisinn og motebetont snakk om Gud og religion, føles det som en lise å tilbringe et par ettermiddager i selskap med en mann av den gamle skolen.

Hauge er noe så sjeldent som en betydelig eksperimentell forfatter med bakgrunn i en lekmannsbevegelse han aldri helt løsrev seg fra, selv om han tidlig følte seg hemmet av den kulturfiendtlige innstillingen der. Om konfliktene som springer ut av dette, handler en betydelig del av hans forfatterskap - især i den første fasen. I «Manndom» får vi vite mer om den personlige bakgrunnen for dette konfliktstoffet.

Turbulent

Framstillingen starter den første krigssommeren og føres fram til 1953 da Hauge ble ansatt i Stavanger Aftenblad. Disse årene var en turbulent tid i Hauges liv. Han stiftet familie sommeren 1940 og fikk etter hvert barn som skulle forsørges. Han prøvde seg i flere yrker, bl.a. som folkehøyskolelærer og medarbeider i det kristne forlaget Ansgar. Men han ble oppsagt da forlaget havnet i en økonomisk krise. Av disse og andre grunner ble familien tvunget til å flytte mange ganger, og den private økonomien var en stadig kilde til bekymring. I lange perioder var Hauge fraværende, både fysisk og mentalt, fordi arbeidet og forfattervirket fanget så mye av oppmerksomheten hans. At han følte seg skyldbetynget, legges det ikke skjul på i boka.

Alle yrker til tross - det var forfatter Hauge ville bli, og det han så fram til i hele denne perioden, var å finne en jobb som han kunne kombinere med forfatteryrket. For han kunne ikke leve av å skrive bøker, selv om han ganske tidlig opparbeidet seg et navn - også utenfor de kristne miljøene. Da han oppsøkte Grieg i Gyldendal, var denne ikke sein med å ta ham opp i sin stall. Med dårlig skjult stolthet forteller Hauge om møtet med Grieg. Om bøkene selv skriver han ikke så mye, og da mest om omstendighetene omkring dem, hvordan de ble mottatt, osv., men han har vanskelig for å skjule sin tilfredshet med at de er kommet i flere opplag og er oversatt til flere språk.

Beskjeden

Men det er ingen selvtilfreds mann som taler i denne boka, snarere en beskjeden og usikker mann som ikke legger skjul på at han til tider blir manipulert med, og ikke alltid er like dyktig til å si fra. Men fri mann vil han være. Av alle idealer er det uavhengigheten han setter høyest. Sin kristne tro holder han fast ved, selv når det ser som svartest ut, men han nekter å la seg binde av dogmer, de være seg frikirkelige eller ei. Som i romanene framstår han her som et åpent og søkende menneske. En kristen eksistensialist er han kalt, og det er en treffende betegnelse.

I «Manndom» beretter Hauge om sorger og gleder, om små og store bekymringer. De siste blir etter hvert mest framtredende. De personlige konfliktene blir nemlig til slutt så gjennomgripende at han bryter sammen etter å ha overtatt stillingen som forstander ved en folkehøyskole, en stilling han ikke legger skjul på at han ikke klarte å skjøtte på en skikkelig måte. Framstillingen av sammenbruddet, og den tunge kampen for å komme opp til overflaten, er nok det som gir sterkest inntrykk. Her fikk forfatteren god hjelp av Gordon Johnsen (han med Modum Bad). At den samme ved en seinere anledning brukte LSD i behandlingen av Hauge - en erfaring som Hauge skriver udelt positivt om, og som han i tillegg bekjenner nedfelte seg i bøkene hans - bidrar ytterligere til å nyansere bildet av ham.

Som tilfellet gjerne er i denne typen bøker, er det ikke alt som påkaller like stor interesse, men som helhet formidler boka et fint og mangefasettert portrett av et menneske og en forfatter som satte sin gudstro og sin forfattergjerning like høyt. Og det er vel nettopp denne langt fra uproblematiske kombinasjonen som gir bøkene hans deres særlige temperatur.

Forfattere dør - og bøker blir glemt. Annerledes kan det ikke være. Men hvis utgivelsen av disse livsminnene kan gi støtet til en fornyet interesse for Hauges beste bøker, som f.eks «Cleng Peerson-triologien» og «Mysterium», så ville det være en høyst positiv bieffekt.