Med bakgrunn fra et sørlandspietistisk vekkelsesmiljø har det vært underlig å følge med på debatten om kvinners stilling innen islamsk kultur, en debatt som i sommer har vært ført med stor heftighet, særlig i Dagbladet og Aftenposten. Så mye virker forunderlig kjent. Jeg klarer ikke la være å spørre meg selv: Hvor ville jeg stått dersom vi som unge, kristne jenter hadde hatt Marianne Gullestad, Thomas Hylland-Eriksen og den intellektuelle eliten på vårt parti? Det er nemlig ikke noe nytt under solen at unge religiøse jenter blir oppfordret, om ikke tvunget, til å føye seg inn i rekken av usynlige kvinner som holder oppe en tradisjon der de selv ikke spiller førstefiolin. Det er ikke engang nytt i Norge. Brit Fougner skrev på kronikkplass i Dagbladet 8. august om «det sunne raseriet». Ja, det er sunt når undertrykte kvinner klarer å føle raseri over å alltid skulle akkompagnere dem som tilfeldigvis er født med riktig kjønnsorgan. Men det som er spesielt for min, og mange unge kristne jenters, opplevelse av feminismen, er også det som utgjør likheten mellom kristne og muslimske jenter - nemlig religionen. Religionen som skaper en tilhørighet til en gruppe som er langt sterkere enn noe kvinnefellesskap. Overklassekvinnene var stort sett fraværende i kvinnekampen. De følte mer fellesskap med sin egen gruppe enn med arbeiderkvinner. Deres økonomiske situasjon gjorde heller ikke kvinnekampen like påtvingende.