Kristendom - islam og kvinnene

«Det er ikke lett å føle det rettmessige raseriet når {lsquo}mørkemennene' er våre fedre, våre lærere, våre forkynnere og våre elskede.»

Med bakgrunn fra et sørlandspietistisk vekkelsesmiljø har det vært underlig å følge med på debatten om kvinners stilling innen islamsk kultur, en debatt som i sommer har vært ført med stor heftighet, særlig i Dagbladet og Aftenposten. Så mye virker forunderlig kjent. Jeg klarer ikke la være å spørre meg selv: Hvor ville jeg stått dersom vi som unge, kristne jenter hadde hatt Marianne Gullestad, Thomas Hylland-Eriksen og den intellektuelle eliten på vårt parti? Det er nemlig ikke noe nytt under solen at unge religiøse jenter blir oppfordret, om ikke tvunget, til å føye seg inn i rekken av usynlige kvinner som holder oppe en tradisjon der de selv ikke spiller førstefiolin. Det er ikke engang nytt i Norge. Brit Fougner skrev på kronikkplass i Dagbladet 8. august om «det sunne raseriet». Ja, det er sunt når undertrykte kvinner klarer å føle raseri over å alltid skulle akkompagnere dem som tilfeldigvis er født med riktig kjønnsorgan. Men det som er spesielt for min, og mange unge kristne jenters, opplevelse av feminismen, er også det som utgjør likheten mellom kristne og muslimske jenter - nemlig religionen. Religionen som skaper en tilhørighet til en gruppe som er langt sterkere enn noe kvinnefellesskap. Overklassekvinnene var stort sett fraværende i kvinnekampen. De følte mer fellesskap med sin egen gruppe enn med arbeiderkvinner. Deres økonomiske situasjon gjorde heller ikke kvinnekampen like påtvingende.

På samme måte er det religiøse fellesskapet langt sterkere enn ikke-religiøse forestiller seg. Det er ikke lett å føle det rettmessige raseriet når «mørkemennene» er våre fedre, våre lærere, våre forkynnere og våre elskede. Hvor mange oppmuntrende brev hadde ikke Marianne Gullestad fått om hun hadde forsvart vår «frihet» til å velge å følge dem som både står oss nær og som samtidig lærer oss veien til Gud! Et forsvar for vår lydighet mot det hele vårt miljø lærte oss var riktig hadde blitt mottatt med en enorm lettelse blant mange. Vi slipper å kjempe mot dem vi har lært å respektere. Vi slipper å ydmyke dem som har elsket oss, oppdratt oss og vært våre venner. Vi slipper å ta ansvar for våre egne liv. Tenk om den intellektuelle eliten hadde sanksjonert vår lydighet mot de bestående autoritetspersoner!

Samme dag som Fougner hadde sin kronikk, sier Athar Akram på samme plass i Aftenposten at det er lang tid mellom hver gang massemediene i beste sendetid viser portretter av sterke, selvstendige, kloke, ressurssterke, moderne muslimske kvinner som frivillig dekker seg til og er stolte av det. Det var sannelig langt mellom hver gang vi leste om kristne, underdanige kvinner med de samme kvalitetene også. Det var sårt, men kanskje likevel flaks for oss. Vi så dem jo likevel hele tiden rundt oss. Vidunderlige flotte kvinner som sitter en halvmeter bak sin mann og er enige i at Paulus nok har rett i at kvinner skal underordne seg sine menn som de underordner seg Gud. Hadde vi samtidig hatt de intellektuelle på «vår» side, hadde kravet om konformitet vært det eneste vi så. Men ikke én gang har jeg lest en støtteerklæring til min sørlandskultur eller sett det mørke fastland erklært som en fargeklatt i Norge. Tvert imot har det vært de intellektuelle en kjær plikt å angripe kristendommen og et tilsvarende tabu å kritisere islamsk kultur - kanskje inntil det siste. Sårt det også, men kanskje like greit at jeg fikk meg en universitetsutdannelse etter å ha blitt demonutdrevet for min stolthet, dvs. min manglende tilpasningsevne til en mannsdominert kultur og en mannlig fremstilt Gud. Jeg ville sikkert fortsatt å være et ressurssterkt menneske om jeg ikke hadde funnet andre å identifisere meg med, og det er ikke sikkert jeg engang ville savnet den friheten jeg nå har til å ta mine egne valg. Gruppetilhørigheten sammen med troen på å ha Gud i ryggen ville nok gitt meg en større sikkerhet og styrke enn det jeg har i dag. Men en styrke til hva? Til å akkompagnere mennene i mitt miljø, støtte deres soloopptredener, deres forkynnelse, deres kristne tjeneste og deres karrierer? Styrke til å oppdra våre barn i den rette lære og til det rette liv som ledende menn og tjenende kvinner? Det kan være slemt å kalle tradisjonelle, religiøse kvinner for kveg, men det kan kanskje av og til være like slemt å ikke gjøre det.

Den religiøse tro kan sammenlignes med overklassekvinnenes økonomiske situasjon. Det gir deg noe annet i stedet. Hva skulle de med en jobb når de kunne kjøpe pels på dagtid? Hva skal religiøse kvinner med valgfrihet om de opplever en enorm trygghet i troen de dyrker sammen med sine menn og lærere? Svaret er kanskje gitt for oss som har opplevd den norske kvinnefrigjøringen - å slippe å være prisgitt andres godhet eller nykker. Frihet for dem med intellektuell kapasitet og ønsker, frihet for dem som drømmer om å skape noe eller sette i gang prosjekter, frihet for alle dem som ikke er fornøyd med å forbli i sine dukkehjem, for dem som ikke klarer å tro på religionen eller tilpasse seg dens krav, frihet for dem som simpelthen opplever at de som skulle stå rundt en i et godt fellesskap slett ikke er så gode som de burde. Frihet trengs ikke for dem som allerede har det godt og er fornøyde. Frihet er for dem som vil noe annet.

Jeg skjønner muslimske kvinners opprørthet overfor Shabana og andre som bryter ut av deres kultur og hevder rettigheter de selv ikke har og ikke tror på. Den faller sammen med vår egen opprørthet overfor kvinner som Rosemarie Köhn, som krever retten til høye embeter i kirken og et kjærlighetsliv for homofile. At en av våre egne kunne bryte normene på den måten! Det ødela vår følelse av å være en gruppe der vi hadde vår faste plass, men åpnet samtidig døren for et ekte valg. Det finnes ingen valgfrihet der du ikke kan velge mellom minst to ting. Du kan ikke velge å følge normene uten samtidig å kunne velge å bryte dem uten sosial stigmatisering.

Det er ikke lett for muslimske kvinner å finne andre å identifisere seg med i sin frigjøringsprosess. Du kan ikke se på meg hvilken bakgrunn jeg kommer fra, men du kan se på en mørkhudet kvinne og tenke at hun kommer sikkert fra en mannsdominert kultur. Selvsagt føler de seg enda mer stigmatisert enn det vi har gjort, og selvsagt blir deres opprør mot tradisjonen enda vanskeligere fordi det hele blir så offentlig. Selv svært private ting som deres forhold til menn og forhold til tro blir gjort offentlige ved at huden hindrer dem i å gli inn som en av «oss».

Likevel er det langt igjen til islam opplever samme grad av latterliggjøring som kristendommen. I boken «MANGFOLD» - en bok som alle 17-åringer i landet i fjor fikk gitt som en gave, kunne aldri lyrikeren Øyvind Berg ha skrevet om Muhammed som en «trehendt kar med ulidelig høytsvevende tanker». Men han kan det om Jesus. Sårt, men kanskje likevel uunngåelig i sekulariseringsprosessen som forandret kirken og ga unge kristne jenter valgmuligheter, uten å måtte velge bort Gud. Kirken i Norge, og også mange frikirkelige trossamfunn, har kommet langt når det gjelder likestilling og toleranse, men det har ikke skjedd ved å stille seg bak dem som står for de tradisjonelle verdiene som kvinnens underdanighet og heterofili som eneste godkjente samlivsform. Det har skjedd ved åpen kritikk, også innen det hellige og innen en tradisjonell kultur som har vært hetset og forfulgt av intellektuelle og andre for sine meninger.

Selvfølgelig håper jeg at verden går fremover, og at muslimene slipper å se Muhammed og Allah utsatt for samme behandling som Jesus og Gud har fått. Vi trenger ikke noen Koranen II av Are Kalvø. Men kanskje den harde medfarten vi har fått for vår tro har gjort noen av oss klokere og rausere og gitt oss en videre horisont med flere valgmuligheter, både innenfor og utenfor vår gruppe. Kanskje vi simpelthen har gjort det bedre uten Gullestads, Hylland-Eriksens og resten av elitens støtte?