Kristendommens betydning

KRL-FAGET: Janne Haaland Matlary og Dagfinn Høybråten argumenterer mot det de kaller «en betydelig nedprioritering av kristendomsundervisningens del av skolens KRL-fag» gjennom å vise til at«kristendommen har en unik betydning for formingen av norsk og europeisk kultur og verdiarv gjennom 1500 år».

Ingen med de minste kunnskaper i historie kan bestride at kristendommens betydning har vært meget stor. (Hva «unik» betyr i denne sammenhengen er det vanskeligere å få tak i.) Det innebærer ikke nødvendigvis at denne «betydningen» utelukkende har vært av det gode. Men det ser det ut til at Matlary og Høybråten ikke forstår. For de fortsetter med å gi kirken æren for å ha videreutviklet antikkens rasjonelle arv; vitenskap og skolevesen, sykehusvesen, sosial ansvarsfølelse, og til og med skillet mellom religion og politikk.

Som historieskriving er dette ganske spesielt. Realiteten er at fra 300-tallet av inngikk kristendommen og den romerske statsmakten en stadig sterkere forbindelse, som førte til at all ikke-kristen religionsutøvelse ble avskaffet omkring år 400. Det ble forbudt å ikke være kristen. (Bare jødene fikk aller nådigst lov til å fortsette å praktisere sin religion.) Gresk-romerske templer ble jevnet med jorden eller omgjort til kirker. Antikkens skolevesen forfalt fullstendig. Størstedelen av den antikke litteraturen gikk tapt fordi man ikke brydde seg om å ta vare på den. Kirkefedre som Augustin advarte mot naturvitenskap som fåfengt og ugudelig nysgjerrighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette var den kulturarven kristendommen brakte med seg inn i middelalderen, og det religiøse regime Europa levde under helt frem til opplysningstiden. «Den rasjonelle antikke arven» overlevde snarere på tross av enn på grunn av kirken, og når vitenskap og filosofi etter mange hundre år endelig på nytt nådde opp på samme nivå som i antikken, skjedde det som kjent ikke uten mange konflikter med det religiøse meningspolitiet. Å gi kirken og kristendommen æren for denne utviklingen er absurd.

Religion og politikk var i det kristne Europa så atskilt at grunnloven av 1814 fremdeles kunne forby jøder, jesuitter og munkeordener adgang til det evangelisk-lutherske Norge. Disse bestemmelsene har naturligvis sine røtter i den mangehundreårige tradisjonen for religiøs ensretting i Europa som også gav opphav til forfølgelse av «hedninger», kjetterbål, korstog og religionskriger.

Så ja, kristendommen har utvilsomt hatt en meget stor «betydning» i Europas historie. Men det er en betydning som vi i dag ikke bare kan betrakte som positiv. Å late som om den har vært det, for på den måten å begrunne kristendommens plass i skolens religionsundervisning, betyr at man vil tufte religionsundervisningen på en forvrengt historieforståelse.

Religion er et viktig nok emne til at man må lære om det og diskutere det i skolen. At man i Norge legger større vekt på kunnskaper om kristendommen enn om andre religioner, er også naturlig, på samme måte som norgeshistorien har en særlig plass i historiefaget. Men det er forlengst slått fast at KRL (eller hva faget nå kommer til å hete) skal være et kunnskapsfag. Undervisningen skal ikke være forkynnende. Denne grunnholdningen, som er den eneste etisk forsvarlige i et fag som skal være for alle, må man ikke forkludre gjennom manipulerende bruk av ord som «kulturarv», «verdiarv» og historisk «betydning», for med dem forsøker man – det gjennomskuer vi – å lure den religiøse påvirkningen inn igjen via bakveien.