Kristendomskitsch

Et besynderlig misfoster av en kjærlighetsroman.

BOK: «Love sick» er et godt engelsk uttrykk. Kjærlighetssyk. Syk av kjærlighet. Det er det Johannes i «For så høgt har eg elska» er. Syk både i overført betydning og i bokstavelig forstand. Og det er ikke en hvilken som helst filleforelskelse i ei hvilken som helst likegyldig tenåringsjente.

Det er Den store kjærligheten, må vite, og den skal man som kjent ikke spøke med. Det gjør da heller ikke Johannes.

Ho Eg Elskar kaller han konsekvent henne som gjør ham syk. At han attpåtil er sterkt hypokondrisk anlagt, gjør ikke saken bedre.

Forbudt!

Om dette motivet er lagt inn for å skape ironisk distanse er ikke lett å avgjøre. Det er i det hele tatt ikke så lett å avgjøre hvilken lesemåte man skal anlegge på denne romanen. Grunnhistorien er i alle fall alvorlig nok. For Johannes' kjærlighet er ikke bare syk, den er også forbudt. Ho Han Elskar er om ikke hans kjødelige søster, så i det minste hans adoptivsøster. Og det gjør kanskje saken litt mindre penibel, men likevel sjelsopprivende nok for de involverte parter.

Johannes er misjonærsønn, og Ho Han Elskar er ei indianerjente som foreldrene hans har adoptert. De driver sin misjon midt i hjertet av Amazonas.

Allerede tidlig oppstår det et spesielt forhold mellom dem. Johannes aner hvor det kan bære hen. Han flytter hjem til Norge for å gå på gymnaset, holder sin sti ren og forsøker i det hele tatt å opptre som en sann kristen (selv om han begynner å røyke).

På leiting

Men ingenting hjelper. Johannes har en torn i kjødet, og den har han fått i Brasil. Når han vender tilbake, er han like hekta som før. Så dør foreldrene, og bror og søster flytter til Norge og installerer seg i samme leilighet. Det går som det må gå, og her er vi handlingens start. Ho Eg Elskar forsvinner uten å legge igjen beskjed. Etter en stund får Johannes en kryptisk melding (i kode) der Ho Eg Elskar ber ham om ikke å lete etter henne.

Hvorfor dette plutselige forsvinningsnummeret? Vi må helt fram til slutten for å få klar beskjed, men skarpsindige lesere kan nok legge to og to sammen. Hvorom alt er, Johannes er i alle fall ikke skrudd slik sammen at han uten videre godtar beskjeden. Han begir seg på leiting, og det er denne leitinga romanen dreier seg om.

Samtidig er den spekket med religiøse anfektelser, samt skildringer (både retrospektivt og på nåtidsplan) av hvordan det er å drive misjon i jungelen i Brasil. Det siste er for øvrig noe av det beste i romanen.

Misfoster

Som helhet er det imidlertid et besynderlig misfoster. «Kristendomskitsch» er et skjellsord Johannes bruker. Man kunne fristes til å bruke det om romanen han opptrer i. I sin jakt på kjærligheten havner Johannes i mange pussige situasjoner og møter personasjer av alle slag - også damer som legger sine snarer ut etter ham. Som det sømmer seg en sann elsker, holder han seg standhaftig på matta. Både det og mye annet kan vi være villig til å svelge.

Det store problemet er at et alvorlig tema blir redusert til kitsch på grunn av den friskfyraktige måten det hele er formidlet på.

Språket likner det vi finner i krimromaner for unge - en slags tut-og-kjør-prosa som kan være grei nok til sitt bruk, men som ikke passer her.

Alvoret drukner i ablegøyer, og ablegøyene er ikke underholdende nok til at man er villig til å bære over med denne drukningsulykken. For alt jeg vet kan romanen gjøre suksess som opplesning på sommerleirer for kristen ungdom (jeg håper ikke det). På undertegnede virker den forstemmende.

Romanen er kåret som vinner i Gyldendals konkurranse om årets beste kjærlighetsroman 2003. Det må være dårlig stell med norske forfatteres evner til å fordype seg i kjærlighetens gleder, sorger og mysterier når slikt kan få lov til å passere. Eller er det juryen som har sovet i timen?