STRIDENS KJERNE: Patriarken av Moskva og hele Russland Kirill l, med hvitt hodeplagg, og patriarken av Konstantinopel, Bortolomeus l, også med hyrdestav, da Kirill var i Istanbul august i år. Foto: AFP / NTB Scanpix
STRIDENS KJERNE: Patriarken av Moskva og hele Russland Kirill l, med hvitt hodeplagg, og patriarken av Konstantinopel, Bortolomeus l, også med hyrdestav, da Kirill var i Istanbul august i år. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Kirkestrid

Kristenmanns blod

Gud er som kjent på alle sider i en krig. Den østlige kristenhet rystes av krigen i Ukraina.

Kommentar

- Blod kan flyte, advarer metropolitt Ilarion, sjefen for departementet for utenlandsforbindelser i den russiske ortodokse kirken. Og det er helt eksplisitt kristenmanns blod han snakker om. For hvis de hellige kirker i den ukrainske hovedstaden Kiev skulle bli tatt fra Moskva-patriarkatet etter en kirkelig skilsmisse som Ukraina vil ha, da er det ingen gitt å si hva som kan skje. «Blod kan flyte.»

Det som har skjedd er følgende. Både det ukrainske parlamentet og den ukrainske presidenten Petro Porosjenko har bedt patriarken av Konstantinopel, Bortolomeus l., om å gjøre den ukrainske ortodokse kirken til et eget patriarkat. Dette har satt sinnene i kok i Russland. De ortodokse kristne i Ukraina har gjennom århundrene vært en selvsagt den av Moskva-patriarkatet. Det har vært viktig, fordi det har framfor noe vært troen - ortodoksien - som har definert ukrainerne. De troende ukrainerne var like selvfølgelig sjeler underlagt Moskva-patriarkatet, som ukrainerne var en del av Russland, enten det het Det russiske imperist eller Sovjetunionen.

Med selvstendigheten i 1991 ble situasjonen en annen. Ukraina ble et uavhengig land, og Den ukrainske ortodokse kirken ble etablert. Denne kirken var imidlertid ikke en del av det kirkelige hierarkiet i den ortodokse verden. De ortodokse kirker er for alle praktiske formål nasjonale kirker med stort indre selvstyre. Men formelt er de alle underlagt patriarken av Konstantinopel, som er Primus inter pares, Den fremste blant likemenn.

Da Bortolomeus i forrige uke sendte sine kirkelige diplomater til Kiev for å ha innledende samtaler med representanter for den nye ukrainske kirka, gikk det i svart for både kirkeledelsen og den politiske ledelsen i Moskva. Den hellige synode i kirken svarte på den varslede kirkelige katastrofen med å suspendere all kontakt som er ledet av moderkirken i Istanbul.

Det er snart 1000 siden det store skisma, som delte kristenheten i øst-kirken og vest-kirken i 1054. Den russiske kirken er den desidert største av de ortodokse kirkene, og et nytt skisma er vanskelig å forestille seg. Det er ennå for tidlig å spå utfallet av denne striden som dypest sett handler om ukrainernes vilje til å løsrive seg fra russisk åndelig og kulturell autoritet, som har vært dyrket gjennom århundrene. Fra russisk side handler det selvsagt om ikke å ville gi slipp på den samme autoriteten som en fortsatt tilknytning til Moskva-patriarkatet betyr.

Siden 1992 har den ukrainske kirken vokst fra å være liten og ubetydelig, til å få et betydelig løft etter revolusjonen i 2014, da Russland tapte innflytelse i Ukraina på grunn av annekteringen av Krim og støtte til krigføringen i Øst-Ukraina. Nå er den ukrainske ortodokse kirken større enn Moskva-patriarkatets kirke i Ukraina. Kampen om sjelene er intens.

Så intens at Ilarion advarer om at det vil flyte blod. Særlig hvis Kiev skulle prøve å ta kontroll over noen av de helligste kirkene i Kiev som er under Moskva-patriarkatets kontroll og kirkelige juristiksjon. En av dem - Sofia-kirken - bygde Kiev-rikets store konge Jaroslav den vise allerede da Harald Hardråde dro fra Kiev etter nesten 20 år i østerled. Med på lasset var Jaroslavs datter Elesaveta. Det er slike kirker slaget står om når det lukter kristenmanns blod i de ortodokse kirker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.