Kristenrock

Stabil oppfølger.

CD: «I wish there was no black or white, I wish there were no rules,» sang Prince på «Controversy» i 1981. Året før hadde han definert Minneapolis-sounden med «Dirty Mind», der han ettertrykkelig ga blaffen i musikalske konvensjoner og normer for god oppførsel. På låter som hadde mer til felles med nyveiv enn soulfunken fra hans to første album, feiret Prince oralsex sammen med keyboardisten Lisa («Head»), beskrev incest i positive vendinger («Sister») og satte spørsmålstegn ved egen seksualitet («Uptown»). For ikke å snakke om bikinitrusa på omslaget.

Nå om dagen sjokkerer ikke Prince i samme grad. Grunnene kan man bare spekulere i, men alderen, utmattende plateselskapstrøbbel på 1990-tallet og medlemskap i Jehovas vitner er nok alle faktorer som spiller inn.

Danser etter egen pipe

Men selv om Prince følger reglene på «Planet Earth», er de i det minste hans egne. Akkurat som på «Musicology» (2004) og «3121» (2006), destillerer han sitt eget uttrykk. Han høres stadig mer ut som seg selv og lager typiske Prince-låter.

På et område skiller likevel plata seg fra dem som kom før den: den er ofte mer rocka enn funky. Begrunnelsen går som et mantra gjennom singelen «Guitar», der Prince forteller en kvinne at selv om han elsker henne, setter han tross alt gitaren høyere.

Forelsket i gitaren

Nyforelskelsen i strengeinstrumentet er en rød tråd: I likhet med singelen toppes også «The One U Wanna C» og «Lion Of Judah» av heftige soloer og et nærmest alternativrocka komp.

Diskohøydepunktet «Chelsea Rodgers», en duett med den nye husdivaen Shelby, har et livlig skariff i mellomspillene. Teksten er enda morsommere.

For kryptiske ordspill er en like viktig del av lyrikken som før, selv om bannskapen har utgått som en naturlig konsekvens av den religiøse

overbevisningen. Fortsatt diskuterer fansen hva lilla regn egentlig er eller hvordan det høres ut når duer gråter. Her får de mer å bryne seg på. Hva han mener med «Moses was a pharaoh in the 18th dynasty» og «Rome was chillin’ in Carthage in 33 B.C.» er greit nok å skjønne etter et internettsøk, men Prince innlemmer like godt opplysningene i en låt om fotomodell.

Humor og alvor

I motsetning til hva man måtte tro ut fra coverbildet, er det bare tittelsporet som har en litt svett redd verden-tematikk, men albumet slutter også alvorlig med antikrigslåta «Resolution», der gode gamle Wendy & Lisa synger harmonier. Imellom vartes det opp med litt tull, slentrende rap på «Mr. Goodnight», tre smektende ballader, mye rock og en god del galskap. Alt er umiskjennelig Prince.

«Planet Earth» er hakket mindre umiddelbar enn forløperne, men derimot mer konsentrert og på samme høye kvalitetsnivå. Det er klart, plata er ingen «Dirty Mind» eller «Purple Rain», men hvem – om noen – klarer egentlig å matche dem?