Kristin Valla: Muskat

Les utdrag fra Kristin Vallas debutbok «Muskat». Fredag 17. nov. kommer forfatteren på nettmøte. Send inn dine spørsmål.

Han het Gabriel Angélico

og var født med hjertet på høyre side. Hele livet hadde han bodd i samme by, samme hus, samme usynlige flekk på det store verdenskart. Som ung hadde han nær studert seg blind på Borges og Goethe, og innen han begynte på Universitetet, måtte han bruke lesebriller. Han var et spinkelt og svakelig barn, en venneløs sjel, som gjorde leksene for dem som var født under mer heldige omstendigheter enn han selv. En usynlig skygge som løp i gatene og tidde blant fremmede. Som voksen var han imidlertid blitt både høyreist og sympatisk, en mann selv paven ville følt seg fristet til å lyse velsignelse over. Skjønt det året hans hellighet kom til Andesfjellene og fikk sitt ukrenkelige ansikt klistret opp på alle venezuelanske bakgårdstoaletter, satt Gabriel Angélico i sitt værelse og leste med hodet mot vinduet. Han avskydde menneskemengder, gikk sjelden i kirken, men lot seg med letthet hudflette av en velskrevet roman.

Han var fem da han oppdaget at hjertet hans var på feil sted. Hans mor hadde selvsagt visst det hele tiden, men unnlatt å avsløre det i frykt for at gutten skulle føle seg mer unormal enn han allerede gjorde. I stedet kom det ham for øre på en langt mer ubarmhjertig måte. Det ble ham fortalt av en pike. Hun het Flora Fernandez og var seks. I en av timene ved førskolen skulle elevene lytte til hverandres hjerteslag, og Flora Fernandez ble noe motvillig tildelt æren av å legge øret inntil Gabriel Angélicos bryst. Hun klemte hodet likegyldig mot guttens venstre side, mens han svettet uavbrutt og gned seg i hendene. Piken så opp med en forbauset mine og sa med en ungjentes likefremhet:

"Men du har jo ikke noe hjerte."

Lærerinnen fant selvsagt dette besynderlig, men kunne til slutt bekrefte at Gabriel Angélico hadde et hjerte, det var bare plassert på feil sted. Universitetssykehuset kunne siden fortelle at ikke bare hjertet, men samtlige av guttens organer var blitt feilplassert som en praktisk spøk fra naturens side. I en alder av seks og et halvt fikk han røntgenfotografert hele kroppen og kunne med egne øyne konstatere at alle hans indre organer, fra milt til lever, befant seg på gal side og at han var intet mindre enn et speilbilde av seg selv. Gabriel Angélico bestemte seg straks for å tie om disse uvanlighetene for resten av sitt liv, fullt klar over at det var det ytre som betydde noe. Den eneste gangen han igjen grunnet over sitt indre var da han som attenåring skrev under på et papir som sa at kroppen ved hans død, tidlig eller sen, skulle doneres til byens medisinske fakultet, til det aller beste for forskningen.

Hver sommer og vinter i syv år hadde professor Angélico sittet ved vinduet på instituttet hvor han arbeidet og undret på hva man skulle gjøre for å bli likt og respektert på samme tid. Vær den første til å le av deg selv, hadde hans bestefar Victor Alba sagt, den gang barna kastet vannballonger mot Gabriel Angélico midt i påskehøytidens tilgivelige galskap, slik at alle trodde han hadde tisset på seg. Kom dem i forkjøpet og gap så høyt du kan, insisterte bestefaren. Etter mye grubling hadde den unge professoren derfor bestemt seg for å erobre verden med latter. Ingen hadde siden fått anledning til å le av Gabriel Angélico fordi han alltid lo av seg selv først. Mens de fleste studenter ikke fant et snev av komikk i verbale bøyningsmønstre, var det som om det i professor Angélicos klasserom daglig utspant seg en sydlandsk situasjonskomedie. Med læresetningene pakket inn i spissfindige kommentarer vant Gabriel Angélico elevenes oppmerksomhet, helt til han ved slutten av hvert semester var både elsket og fryktet, baktalt og beundret.

Nordamerikanere var de som med størst letthet lot seg sjarmere. Da han begynte å undervise dem for fire år siden, hadde han sett med undring på disse skapningene som alltid gikk i joggesko og tygget tyggegummi til kjeven falt sammen. De hadde ikke sett så mye av verden som Gabriel Angélico gjerne ville trodd, men til gjengjeld så de ut til å mangle den nysgjerrighet andre mennesker gjerne er befengt med. Det var hos disse professoren hadde størst suksess med sin stadige sammenblanding av grammatikk og humor. Å skremme nordamerikanere hadde ingen hensikt, siden de var født med en viss overlegenhet og fryktløshet overfor omverden. Å få dem til å le, derimot, var en langt enklere sak. Alt Gabriel Angélico trengte å gjøre var å kile dem i ørene med verb og konjunksjoner for på den måten å lære dem spansk med en lavmælt komikk som sitt fremste redskap.

Han var ikke utelukkende begeistret for sine elever. Gabriel Angélico glemte fra tid til annen at de var mennesker. Da kunne en skygge gli over ansiktet hans og minne ham på hvordan amerikanerne hadde skyld i så meget som var skjevt og galt i hans eget hjemland. Han kunne alt om De forente staters rovdrift på det latinamerikanske kontinent, og selv om han visste at slike opplysninger var blitt hysjet ned og pyntet på i de unge studentenes historiebøker, kunne han ikke hjelpe for at han skulle likt å høre en og annen beklagelse. Dette var selvsagt en latterlig tanke. Stort sett var de sympatiske ungdommer. Naive, men sympatiske. De kunne ikke kle seg, var frarøvet enhver sans for stil, men de var vennlige og høflige nok til å høre etter. Et par av pikene var til og med riktig søte, selv om de ante lite eller ingenting om kontinentet de nettopp hadde festet sine ben på. Men han nøt synet av en og annen smal midje og nymalt munn og lot det være med det.

Hele sirkuset var for lengst blitt en rutine. Han begynte med de samme ordene hver høst, som åpningen på et teaterstykke som aldri ble tatt av plakaten. Slik fortsatte han til han av og til måtte vekke seg selv midt i en replikk han kunne utenat. Det falt ham aldri inn at han skulle drive med dette hele livet, og hadde han latt tanken synke inn, ville han kanskje ha funnet den uutholdelig. Selv om mennesker kretset om ham hver dag, inn og ut av dører og trappeoppganger, var det de færreste av dem som kjente ham, og Gabriel Angélico visste at det var få mennesker i verden han kunne stole på. Han hadde heller ingen tilbøyeligheter til å etablere nærmere kontakt med de diffuse skyggene som utgjorde hans omgivelser. Slik tenkte han også denne morgenen, mens han gikk taust bortover det nyvaskede gulvet mot klasserommet i fjerde etasje. Alt han kjente var skoleveskens harde dunking mot høyre lårben og den svake hamringen av sitt eget hjerte. Nok en gang fant han seg begravet i sin egen sedvane, og fri for forventninger steg han inn gjennom døren og gjorde seg klar til å ta sine nye elever i øyesyn. Det første han så, var et lite ansikt i den fjerne enden av rommet. Og for første gang i sitt liv som lærer glemte Gabriel Angélico den vitale åpningsreplikken, bare for å oppdage at han hele tiden hadde befunnet seg på feil scene i livet.

Han var den mørkeste mannen Klara Jørgensen hadde sett. Hun kjente Cesar som drev brennevinsutsalget i Rio Chico, fiskerne på Vidabella, og lot seg daglig omgi av sorte ansikter uten å stirre. Men aldri hadde hun sett en svart mann i kakibukser og lesebriller, med hele det spanske verbsystemet under armen. Han var så høy at han sneiet dørkarmen da han kom inn og smelte skolevesken i kateteret med slik rystelse at alle ble minnet om hvordan byen lå på en sprekk i jordskorpen. Med den lange kroppen ruvet han foran dem alle, mens de stirret på ham fra benkeradene som små misjonærbarn. Han var innehaver av en slik holdning de fleste bestreber, og til tross for hans muntre uttrykk var det noe dempet over ansiktet hans. Buksene hang som et løst klede rundt lårene, og skjorten var sort som kjernen i øynene hans. Synet av ham gjorde Klara Jørgensen varm i ansiktet og uklar i blikket, og hun lurte på om hun kanskje brygget på en forkjølelse. Hun visste at hun aldri hadde sett ham før, at de aldri hadde levd i den minste geografiske nærhet til hverandre og likevel var det noe i henne som syntes å dra kjensel på ham. Bortsett fra den rake holdningen var det ingenting uvanlig ved ham, ingenting å legge merke til overhodet. Og til tross for dette var det som om alt rundt dem, krittstøv, globuser og vegger med nupper, ble utydelig, og i et lite glimt av tid var han for henne det eneste mennesket som eksisterte.

Hun hadde reist alle steder. Allerede før hun ble født hadde hun fløyet i sin mors mave til Firenze på den tiden da fru Jørgensen studerte italiensk arkitektur. Klara Jørgensen var nær ved å bli født på et italiensk klostersykehus, noe hun syntes var en svært romantisk tanke. Dessverre måtte hun nøye seg med å komme til verden på Ullevål Sykehus, sammen med en håndfull andre spedbarn. Men så fort hun var kommet utenfor hospitalets dører, fortsatte Klara Jørgensen å farte omkring. Slik måtte det nødvendigvis bli, med en far som var flyger og en mor som tegnet hus og rom og aldri fikk nok av byggverk. Klara Jørgensen hadde blitt transportert til de mest fjerntliggende strøk med både ferje, tog, Concorde og stasjonsvogn, men aller best likte hun hestedrosjer. Hennes barndom var farget av hilsener og avskjeder, av merker på kartet over steder man ønsket å vende tilbake til, men siden aldri så igjen. Hun var en taus pike som fotograferte best med hukommelsen; farens fårete uttrykk etter å ha låst nøklene inne i bilen i Nevadafjellene, moren som prutet på silkesjal på et marked i Marokko, storesøsteren som ropte etter hestene hun så langs veien, og hun selv som satt stumt med hodet mot vinduet og betraktet.

Det eneste bry hun hadde voldt sine foreldre var at hun hadde en tendens til å forsvinne. I en alder av fem ble hun borte fra sin mor på Roma Fiucimino, og det tok flyplasspersonalet to timer å lokalisere henne. De fant henne i kafeteriaen i andre etasje med bena dinglende over kanten på en flamingorød stol mens hun satt og kikket på rullebanen. Siden mistet de henne i Versailles hager hvor hun vandret i skogene bakenfor, på The Metropolitan Museum i New York gjentatte ganger, og i et kanadisk boligstrøk hvor hun betraktet plenklippende fedre i det lette regnet fra en vannspreder. For henne var det ingenting unaturlig ved dette, når hun hadde sett seg lei på ett sted, gikk hun ganske enkelt videre til et annet, og hun kunne ikke riktig fatte hvorfor hennes foreldre så på henne med slik bekymring og bestyrtelse. Det var først da hun ble eldre at hun forstod hvordan det mest smertefulle som kan skje et menneske, ikke er å bli borte selv, men å miste noen en er glad i.

Ennå hadde ingen hun virkelig brydde seg om blitt borte for henne. Det var så mange mennesker som stadig passerte gjennom hennes univers, gikk inn og ut gjennom tilværelsens skyvedører, dukket opp, hastet videre, forsvant umerkelig. Noen ganske få forble i hennes virkelighet. Da hun ennå var liten, gikk hennes foreldre alltid og holdt henne i hånden, men dette var et grep som gradvis løsnet, og Klara Jørgensen vandret etter hvert alene ut i verden. Hun tilbrakte sin første høst på egenhånd i Paris, hvor hun gikk i sirkler rundt Seinen mens hun fordøyde hver eneste gatestump og drakk ensomme kopper med kaffe midt i et svulmende folkeliv. Siden kjørte hun tog mellom de europeiske storbyene; Praha, Budapest, Firenze, og Barcelona, snakket med dem som henvendte seg til henne, spilte kort med flere reisende, ga fra seg billige papirutgaver av litteraturens klassikere og fikk andre igjen. Hennes far sørget for at Klara Jørgensen kom seg til de stedene hun følte sterkest dragning mot, og i små drypp av tid, uavhengig av årets sesonger, forsvant hun noen dager, noen uker, måneder kanskje. Flyplasser og stasjonshaller så ut til å være av de stedene som appellerte mest til henne, hvor hun kunne stå alene med destinasjonene blåst opp foran seg på massive tavler og vite at hun var et fnugg i malstrømmen av mennesker, unnselig og ubetydelig, i en verden full av gjemmesteder.

Gabriel Angélicos første tanke var at ventetiden var over. Samtidig innså han at han aldri hadde vært seg denne ventingen bevisst, men slik måtte det være, for når en får det en venter på, er det en brikke som faller på plass i et sjelelig puslespill. Piken var liten og puslete, med øyne av glass som skiftet farge ettersom lyset fra vinduet forandret seg. Halsen hennes var smal og lang, kroppen mager og brystet flatt. Håret var brunt, men enkelte lokker var blitt bleket av sollyset. Hun var ikke vakker, ansiktet hennes var ikke av typen som automatisk krevde oppmerksomhet, men hun hadde en aura rundt seg av noe gyllent som av og til kastet en glo mot hans side av klasserommet. Hun så slett ikke på ham, men stirret ut av vinduet i stedet, på fjellene utenfor. Avstanden til henne virket enorm der hun satt helt bakerst, i en lyseblå kjole med stropper og gule tøysko med løst knyttede lisser. Hun hadde lagt det ene benet over det andre og vippet fotsålen bekymringsløst opp og ned mens hun plasserte haken i hendene og lot øynene gli sammen til to sprekker i lyset fra vinduet. Hun hadde små, pene hender og et armbåndsur i sølv. Så fjern fra hans verden, selvfølgelig.

Gabriel Angélico var overbevist om at han aldri ville bli kjent med henne. Ofte kunne han ha elever gjennom et helt semester som han ikke ante hvem var. Bare de mest høyrøstede og frimodige gjorde seg tydelige i hans timer, mens de fleste forble skygger som han bare vagt husket navnet på. Ved oppropet den første dagen rakte hun rolig opp hånden og krøllet leppene sammen da han sa navnet hennes. Han nøyde seg med å si fornavnet, for etternavnet så kryptisk ut og inneholdt en bokstav han ikke kjente. Etter to formiddager og fire undervisningstimer hadde han ennå ikke hørt henne verken tale eller le, bare trekke litt på munnvikene i en slags undrende refleksjon over dumhetene hans. Han syntes øynene hennes hadde en tendens til å reise langt vekk fra det han holdt på med, som om de speilet noe ganske annet enn det som omgav dem. Han tilkalte aldri hennes oppmerksomhet, skjønt den tredje dagen holdt han på å gi tapt av ren nysgjerrighet. Han var på nippet til å gå over mot hennes side av benkeradene fordi han syntes det var uutholdelig å vandre rundt og lure på hvordan hennes stemme hørtes ut. Han gjorde det likevel ikke. Hun forble stum og uhåndgripelig. Et ansikt.

Byen Gabriel Angélico levde i, var lang og smal og lå i et søkk i de venezuelanske Andesfjellene. Like fullt var den en by, med kino, teater, katedral og bibliotek, samt et bymuseum som huset et av frihetskjemperen Simon Bolívars mange sverd. Her hellet gatene nedover og ble til elver når det regnet, mens husene forsøkte å beskytte seg mot strømmen av vann med høye dørstokker og bratte fortauskanter. Luften var tett og skitten etter alle bilene som kjempet seg oppover i motbakke. Hauger med søppel samlet seg langs grøftekantene, og det vokste skjegg på trærne i parkene som fikk dem til å se ut som sovende menn i skumringen. Samtidig fantes det en rekke hyggelige gatestumper som ville minne en reisende om Paris' vestbredd, til tross for at kakene var atskillig søtere her og kaffen sterk nok til å vekke de døde.

Gabriel Angélico arbeidet på instituttet i byens største aveny som lå behendig plassert ved flyplassen. Landingsstripen kunne sees fra klasserommets vindu og hver morgen klokken elleve måtte professoren ta en kort pause mens formiddagsflyet fra Caracas landet utenfor. Instituttet var eid av den amerikanske ambassaden og huset mer enn tusen nordamerikanske universitetsstudenter. Det falt ham aldri inn at Klara Jørgensen var fra et ganske annet sted, selv om hun virket langt mer tilbakeholden enn sine mer løsmunnede medstudenter. Av og til tok han seg i å dikte en slags herkomst for henne, med en far som var alt fra reder til redaktør, og en hjemmeværende, kjærlig mor som hadde lært datteren hvordan hun skulle kle seg og holde ryggen rak når hun stod oppreist.

Han pleide å observere henne når hun gikk, med bøkene inntil brystet og armene i kors, alltid i kjole eller skjørt og med håret pent gredd på plass i en hestehale. Hun gikk ikke som de andre utenlandske pikene, disse som alltid lente overkroppen forover som om de mentalt sett allerede befant seg på bestemmelsesstedet. Heller ikke ble hun sjøsyk på høye hæler som de venezuelanske småfrøknene og skjøv ikke verken bysten frem eller baken ut, men bar kroppen sin akkurat slik den var. Hun så ikke ut til å ha noen virkelig nære venner blant studentene, skjønt han fikk av og til øye på henne i samtale med en og annen i skolegården. Noen ganger hendte det til og med at hun åpnet munnen og lo uten forvarsel. Da nappet det lett i hjertet til Gabriel Angélico, for ennå hadde han ikke klart å fremkalle en slik respons hos henne, selv om dette var i ferd med å bli en av hans høyeste ambisjoner.

Den første skriftlige prøven professoren ga sine elever, omhandlet preposisjoner og uregelmessige verb i tredve oppgaver. Skriften hennes hellet lett mot venstre og bokstavene var lenket sammen i løkker. Hun hadde stirret ned på arket med undring, notert uten den minste overveielse og vært den første til å levere. Hennes besvarelse inneholdt ingen feil, og Gabriel Angélico innså derfor at hun kanskje kjedet seg i hans timer. Navnet hennes var skrevet med blokkbokstaver øverst til venstre med denne merkelige bokstaven i etternavnet som ga næring til de mest usannsynlige fantasier om hennes forfedre. Stundom kunne han sitte og fundere på hvor hun stammet fra. Kanskje var hun av irsk herkomst, som så mange andre. Russisk eller fransk, muligens. Jo mer han betraktet henne, desto mer ble han kjent med konturene hennes, måten hun gestikulerte på når hun snakket og sperret opp øynene i forundring. Og for hver betraktning ble han mer og mer henført av den lange halsen, de lette bena og det tankefulle blikket. Når hun en sjelden gang så hans vei, enten gjennom ansamlingen av hoder på benkeradene eller under sitrontrærne i skolegården, da var det som om alt i Gabriel Angélico sluttet å holde liv i ham slik at han måtte slå hånden mot brystet og starte på nytt.

Klara Jørgensen bodde på et loftsværelse i en villa nær en vakker park. Huset tilhørte en velnært frue ved navn Señora Yolanda, som i tillegg eide en rød scooter og trettitre katter. Señora Yolanda var italiensk, men gift med en libaneser hvis navn alltid så ut til å smette elegant unna Klara Jørgensens hukommelse. Han var sjelden hjemme, arbeidet hans bestod i å reise rundt på oljeraffineriene ved Punto Fijo hvor han drev vedlikehold. For å ha noe å beskjeftige seg med drev Señora Yolanda en liten restaurant i husets første etasje, i et åpent rom med skittent murgulv som vendte ut mot gaten. Stedet var hyggelig, med gulrutete duker på bordene og en bardisk flankert av høye stoler i bambus. Over baren var det satt opp et provisorisk teglstenstak, og på veggene hang det flettede kurver og et oljemaleri av en Amazonas-indianer. I restauranten arbeidet det også en fåmælt kelner ved navn Mario. I enden av bardisken var det murt opp en grill og menyen bestod stort sett av grillet kjøtt og fisk. To vifter i taket holdt rommet kjølig og fritt for fluer.

Om morgenen vellet duften av stekte bananer oppover langs husveggen og seg inn gjennom de seksten vinduene i Klara Jørgensens værelse, hvorav samtlige manglet gardiner slik at enhver hadde innsyn til piken. Det plaget henne ikke, tvert imot foretrakk hun å bo på høyde med hustakene, og hun pleide å sitte i trappen utenfor værelset og røke en sigarett om kvelden. Hun våknet til lukten av fuktig maismel, sovnet til lyden av hundesang og gresshopper, og når hun fikk lyst til å åpne et vindu hadde hun problemer med å bestemme hvilket av de seksten hun skulle velge. Hun spiste frokost og lunsj i restauranten sammen med Mario, og Señora Yolanda pleide å smile ved synet av de to, der de satt like ordknappe på hver sin side av bordet. Av alle studentene hun hadde hatt i huset, var det denne piken som gjorde seg minst synlig. Men til tross for hennes dempede vesen levde øynene hennes sitt eget liv. Om kveldene satt hun i værelset sitt eller i en av rottingstolene i haven og leste i endeløse timer, den ene boken tykkere enn den andre, med et spørrende uttrykk i ansiktet. Alltid avsluttet hun lesingen på den samme måten, med et lett sukk og et par trekk på munnvikene, før hun klatret opp trappen til loftsværelset og slukket lyset.

Señora Yolanda hadde en mistanke om at piken følte seg fremmed blant fjellmassene. Det fantes visstnok vel så mange fjell i Klara Jørgensens eget hjemland, men Señora Yolanda syntes det virket som om hun lengtet etter havet. På skolen så hun likevel ut til å ha funnet seg til rette. Daglig kom hun med korte referater fra formiddagens undervisning, ispedd spørsmål om betydningen av enkelte ord og vendinger. Til å begynne med kom hun utelukkende med rapporter fra forelesninger om litteratur, om Onetti og Cortázar og de små, hverdagslige mirakler som så ofte utspant seg i denne delen av verden. Men etter hvert handlet hennes oppsummeringer stadig oftere om grammatikk, samt en viss professor Angélico, som visstnok hadde talent for å få sine elever til å smile. Señora Yolanda kjente ikke professor Angélico eller hans familie personlig, men hun hadde hørt tale om at flere av studinene var betatt av ham. Da hun nevnte dette for Klara Jørgensen, ble piken riktig rød i kinnene og svarte at hun slett ikke kjente professoren, at hun aldri hadde snakket til ham eller ham til henne, og at hun var ganske sikker på at han aldri ville kjenne henne igjen på gaten.

Gabriel Angélico visste at det var henne lenge før ansiktet hennes var blitt synlig. Han så det på silhuetten hennes som var sort mot ettermiddagssolen og den lette gangen bortover brosteinen. Hun presset bøkene tett inntil brystet og gikk med små, skyndsomme skritt. Piletreet ved kirken sopte grenene sine på gulhvite benker i parken hvor hun spaserte, og han visste at de snart ville passere hverandre. Med en viss forventning lurte han på om han skulle tillate seg å smile til henne langveisfra eller vente til hun kom nærmere. Han undret seg på om hun ville vise tegn til å stanse, eller om han burde ta til orde først. I all sin grubling ble han så forfjamset at han skvatt da han endelig stod overfor henne. Hun så forbauset opp, for hun hadde en tendens til å se på skotuppene sine mens hun gikk. Han smilte, hun likeså. Noe overrasket, virket det som.

"Professor," sa hun med lett stemme.

"Frøken Klara," sa han.

Et øyeblikk virket hun overrasket over at han husket navnet hennes.

"Er De ute og spaserer?" sa han som en idiot.

"Nei," svarte hun. "Jeg har sittet på en av benkene og lest en bok."

Han visste det. Han hadde sett henne sitte på mange benker og lese mange bøker.

"Liker De den?" spurte han og nikket mot de tykke permene hun holdt mellom hendene.

"Den er svært vakker," sa hun. "Men jeg er redd jeg ikke riktig forstår den."

Han ble alvorlig og skulle til å åpne munnen for å komme med en forklaring.

"Shhh," sa hun og la en finger på leppene. "Jeg har ikke lest den ferdig."

Til dette smilte han nok en gang og plasserte hendene i lommene, slik han alltid gjorde når han gikk tom for ord. Hun på sin side gjorde tegn til å skulle gå videre.

"Vi sees på mandag," sa hun bare og snudde seg halvveis for å ta farvel.

"Adjø, professor," sa hun.

"Adjø, frøken Klara," sa han.

Han våget ikke snu seg etter henne av frykt for at hun skulle gjøre det samme. Heller ikke torde han fortsette å gå. I stedet gikk han bort til en av benkene og satte seg der med hendene i fanget. Slik ble han sittende, i håp om at hun ikke måtte se ham, slik at hun ennå ikke ville forstå hvordan hun fikk alt inni ham til å hovne opp og bli ømt.

Gabriel Angélico var ingen punktlig mann. Han hadde for vane å komme for sent til alt, innbefattet sine egne timer. Nå merket imidlertid både dekanen og skolens sekretær at professoren ikke bare kom prompt når han skulle, men gjerne både én og to timer før undervisningen begynte. De registrerte det begge med forbauselse, siden ingen av dem ante noe om Gabriel Angélicos beundring for sin elev. Professoren la seg kveld etter kveld med Klara Jørgensens ansikt bak øyelokkene og våknet til det samme. Frokosten glemte han rent å spise, så fort måtte han komme seg avgårde. Også Klara Jørgensen ble observert i skolegården til tider da hennes tilstedeværelse strengt tatt ikke var påkrevd. Hver morgen kastet hun et raskt blikk på stemplingskortene mens hun passerte skranken. Alltid la hun merke til om Gabriel Angélicos kort var blitt flyttet over til den andre siden, og om så var tilfelle speilte hun seg raskt i ruten inn mot bokhandelen og rettet på ett og annet hårstrå. Hun speidet aldri etter ham utenfor kafeteriaen, men skar rett over plassen og forsvant inn døren til biblioteket hvor hun leverte en bok hun hadde lest ferdig. Alltid lånte hun en ny og alltid satte hun seg på en av benkene utenfor og begynte å bla i den mens hun passet seg for ikke å kikke for meget over til den andre siden av skolegården.

Gabriel Angélico pleide å gi inntrykk av at han satt og leste avisen. I virkeligheten betraktet han henne hårfint over kanten av siden, men passet seg vel for at hun skulle se øynene hans bevege seg i hennes retning. Dette var den eneste mulighet han hadde til å iaktta henne, for i klasserommet tillot han seg aldri å la blikket hvile for lenge på ett enkelt ansikt. Dag etter dag iakttok han henne på avstand, som en kjærlighetens spion med de mest banale midler til sin rådighet. Han studerte henne, slik en maler studerer det mennesket han portretterer, visste nøyaktig hvor hun ville plassere blikket neste gang, hvor lang tid hun brukte på å lese en enkelt side, hvordan hun lot pekefingeren legge seg mot kanten av permen. Han så andre passere henne fra tid til annen, sende henne et smil, veksle noen ord. Mer enn noe annet ville han byttet plass med dem for å høre henne trekke pusten et øyeblikk, men han kom aldri nær nok. Av og til fikk han inntrykk av at hun like gjerne kunne ha sittet et annet sted, at hun i tankene flyttet seg langt utenfor de skjøre grenser rundt deres sfære og vandret i et landskap han ikke ante noe om. Hun hadde verden i blikket, speilet den med sine forfinede nyanser og reflekterte naturens spill i sitt indre, som om hun var dus med det ganske univers.

I sine mest svartsynte stunder tvilte Gabriel Angélico på at de igjen ville utveksle disse tilfeldige ordene som mennesker kaster frem mot hverandre når de møtes uten forvarsel. Men en ettermiddag han befant seg i biblioteket, kom hun inn døren med en kåpe av sollys om kroppen. Han skvatt og kjente at han ble tungpustet og varm i pannen. Hun vendte seg mot bibliotekaren og leverte en bok hun hadde i hånden, mens bibliotekaren myste opp et øyeblikk og satte et rødt kryss i listen sin. Deretter snudde hun seg mot Gabriel Angélico og smilte svakt, mens en hårlokk unnslapp hestehalen og falt ned på skulderen. Han kremtet forsiktig og var nær ved å falle bakover da hun smøg forbi ham. Ved hyllen med de meksikanske samtidsforfatterne stanset hun og strøk pekefingeren over titlene.

"Tør jeg foreslå at du begynner med den du har rett foran deg," sa han og bestemte seg for å droppe den høflige tiltalen.

Hun snudde seg mot ham. Han pekte.

"Den er meget vakker."

"Men er den trist?"

"Sørgelig."

"Utmerket."

Hun skulle til å ta den, men nølte et øyeblikk.

"Hva handler den om?" spurte hun.

"Skjebnen," sa han.

En liten rynke dannet seg i hennes panne.

"Skjebnen kan jeg ikke så mye om," mumlet hun bare, før hun tok boken under armen og gikk.

Og Gabriel Angélico ble stående igjen med all verdens håpløshet rennende ut av blikket.