Kristin Vollsets «Bananboken»

Kristin Vollsets debut har en hemmelighetsfull kjerne underlagene av litterære arrangementer.

Med tanke på fruktsalat er det skikkelig smakløst å trekke en løk inn i vurderingen av Kristin Vollsets «Bananboken». Men hun har bygd den opp med lag på lag av litterære arrangementer. Heller enn søtladent og småfett bananstoff, smaker kjernen av noe skarpt og syrlig.

Vollset er en av Gyldendals unge debutanter denne våren. «Bananboken» handler om en ung forfatter som får hjelp av en besjelet banan til å fortelle om menneskenes liv. Ulike livsholdninger relateres til ulike stadier i «modell-bananens» livsløp. Den går fra babybanan, usikker og naiv, til briefebanan med evne til suverent å takle det forstyrrende samkvemmet med andre, til bæsjebanan, overmoden og snart oppløst i do. Kunsten er å ta vare på bananen i seg, «det lille selvsentrerte, koselige, og forfengelige vesenet som blir til inni magen din samtidig med deg».

Små fortellinger bindes sammen av bananpersonlighetens ordrike analyse. To uttrykksformer som hver for seg kommer til kort, blir rikere sammen. Samtidig er det noe kaldt og distansert over Vollsets konstruksjon som må være tilsiktet, en kulhet som selvsagt også unnskyldes med en slump selvironi. Grensegangen er fin mellom den faste, veldreide og selvsikre bananen, og den overmodne, misfargede på vei mot sin oppløsning. Er det bananideologiens skremmende begrensning og risiko som er bokas hemmelighetsfulle erfaring?