Kristne lærere jubler

SKOLE: Kunnskapsminister Solhjell (SV) leverer en rørende historie om det nye formålet med skolen (Dagbladet 5.12) – til tross for at regjeringen har klart å radbrekke det samlende forlaget fra Bostad-utvalget som Den norske kirke og livssynsminoritetene klarte å enes om.

I stedet for å benytte seg av sitt flertall på Stortinget, skuffer regjeringen med å gi etter for opposisjonens krav om en sterkere referanse til kristen og humanistisk arv. Resultatet av det forliket som blender Solhjell, er at vi nok en gang har et formål som favoriserer majoritetsreligionen.

MENS BOSTAD-UTVALGET lot skolens verdigrunnlag bestå at fellesverdier vi kan enes om på tvers av religiøse og livssynsmessige skillelinjer, demonstrerte opposisjonen sin respekt for det pluralistiske samfunn ved å plassere de kristne og humanistiske verdier foran rekken av fellesverdiene. Nå heter det at: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet...» Endringen fører til at det ikke er fellesverdiene som utgjør skolens verdigrunnlag, men grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Fellesverdiene som i Bostad-utvalgets forslag var kjernen i verdigrunnlaget, er nå redusert til bare å være eksempler på kristne og humanistiske verdier.

DEN KRISTNE og humanistiske arv rommer selvsagt langt flere verdier enn de eksemplene som er nevnt i formålet. Det burde derfor bekymre Solhjell at det nå er opp til den enkelte lærer å vurdere hvilke andre verdier fra denne arven de ønsker å bygge undervisningen på.

Etter å ha reist rundt i Skole-Norge vet Solhjell at tro, frelse og nåde, samt budskapet om å spre den kristne lære, er sentrale kristne verdier for mange lærere. Grunnen til at disse lærerne jubler nå, er at Solhjell har gitt dem grønt lys for å fortsette med bordbønn og gudstjenester i skoletida.

SOLHJELL FORSVARER at kristen og humanistisk arv nok en gang har fått en særstilling i formålet ved å hevde at det denne gangen bare er som «en del av norsk arv og historie, og ikke som formål for opplæringa». Men så lenge skolehverdagen blir akkurat som før, er ikke dette en «avgjørende og viktig forskjell», slik han påstår. Å basere offentlig undervisning på kristne verdier blir ikke mindre menneskerettslig tvilsomt ved at verdiene anses som del av den «norske arven». Tvert imot vil dette gi lærere som ønsker å bruke skoletida på forkynnelse enda et kort i ermet.