FAMILIEDRAMA: Kristoffer Joner spiller gjestedirigent i den slovenske filmen «History of Love».Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «History of Love»

Kristoffer Joner i ordløst drama

Dvelende film med tung symbolbruk.

«History of Love»

3 1 6

Drama

Regi:

Sonja Prosenc

Skuespillere:

Kristoffer Joner, Dorotea Nadah, Zita Fusco

Premieredato:

1. februar 2019

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«Zogodovina ljubezni»

«Typisk festivalfilm.»
Se alle anmeldelser

FILM: Vakre, dvelende bilder, taushet og en lite belyst tragedie preger den slovensk/norsk/italienske samproduksjonen «History of Love». Det ligger med andre ord an til en drømmeaktig stemningsfilm. Men dramaer uten ord er en krevende sjanger, i alle fall for et bredt publikum. Dette må kunne kalles en typisk festivalfim.

Bilulykke

Regissør Sonja Prosenc debuterte med «The Tree» i 2014. Den nye filmen handler om en familietragedie, uten at det fortelles eksplisitt hva som har hendt. Bilder av en bil opp ned under vann antyder at en mor er omkommet i en bilulykke. Familiens eldste datter, Iva, er på jakt etter morens hemmeligheter. En gjennomsøking av en kvinnegarderobe i et operahus antyder at moren har vært operasanger.

Hemmelig forhold

Iva (spilt av unge, vakre Dorotea Nadah) begynner å forfølge en gjestedirigent (Kristoffer Joner) ved operaen, åpenbart med mistanke om et forhold mellom ham og moren. Hun trenger seg inn i leiligheten hans og finner klesplagg som har tilhørt moren i soveværelset hans.

Stri elv

Dette høres mer konkret ut enn det framstår i filmen, som nesten ikke har noen dialog. Kristoffer Joner har et uttrykksfullt ansikt, og det har han bruk for i denne filmen. Ivas sorg uttrykkes også ordløst; hun følger etter dirigenten langs en elv i en skog, overfalles av et voldsomt tordenvær og hallusinerer om at hun ser lik i elva. Innimellom klippes det tilbake til morens begravelse, til faren som brenner bråte i hagen og til broren som i sin tur følger etter Iva. De tre – dirigenten, Iva og broren – skal konfronteres til slutt. Også det ordløst og vått ved en stri elv.

Symbolbruken er tung i denne filmen. Drømmeaktige sekvenser belagt med klassiske musikkinnslag fungerer ikke så poetisk som de antakelig er ment å gjøre. Som filmfortelling blir den for vanskelig å følge, og skjønnheten alene klarer ikke å løfte resultatet tilstrekkelig.

.