Kriteriene for innkjøp

- Skal staten finansiere litteratur kun på grunnlag av estetiske kriterier eller også ta i betraktning leservennlighet og publikumsappell? spør Pernille Haugen i dette innlegget.

Pernille Haugen står bak en rapport om vurderingskriteriene for innkjøpsordningen. Den konkluderer bl.a. med at Kulturrådet legger mest vekt på estetiske og formelle kriterier, ikke leservennlighet og popularitet.

Kvalitetsbedømmelse i tilknytning til innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur har jevnlig vært i skuddlinjen i media. I den forbindelse har Norsk kulturråd blant annet blitt beskyldt for å fremstille seg som enerådende legitim smaksdommer på feltet. Som forvaltningsorgan for en unik økonomisk støtteordning for litteratur har Kulturrådet utvilsomt stor makt i forhold til kanoniseringen av norsk skjønnlitteratur.

Selv om Norsk kulturråd spiller en sentral rolle i forhold til å påvirke den rådende kvalitetsoppfatning, utgjør det kun ett av flere ledd som er med på å influere hva som skal regnes som god litteratur. Enhver skjønnlitterær bok må gjennom en form for utsilingsprosess før den eventuelt kan få status som et verdifullt verk av høy litterær kvalitet. En mer eller mindre bevisst verdivurdering er til stede i forfatterens skriveprosess, i forlagenes sortering for utgivelse av bøker og hos kritikerne. De sistnevnte opererer i tilknytning til ulike organ som eksempelvis dagspressen, litterære tidsskrift eller Kulturrådets vurderingsorgan. Ved å være normskapende bidrar blant annet de nevnte instansene i dynamikken omkring den litterære kvaliteten, som på langt nær er fastlagt ved konstante lover og sannheter. Det som de litterære aktørene og institusjonene til enhver tid vektlegger, er med på å definere de foranderlige litterære normene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi Norsk kulturråd er en sentral pådriver med hensyn til å definere litterære normer, er det et særlig viktig og interessant spørsmål hva som legges til grunn for at litteratur kan komme inn under innkjøpsordningen. Skal staten finansiere litteratur kun på grunnlag av estetiske kriterier eller også ta i betraktning leservennlighet og publikumsappell?

Litteratur for den kulturelle eliten?

Kartleggingen jeg har foretatt av de estetiske kriteriene som Norsk kulturråd opererer med, viser at vurderingsinstansene oppnevnt av rådet ikke oppfordres til å godkjenne litteratur for publikumsmassen, men for den kulturelle eliten. På bakgrunn av retningslinjene for vurderingskomiteene ser det ut til at Kulturrådet først og fremst ønsker å fokusere på verkets formelle aspekt. Både vurderingsutvalg og ankenemnd blir bedt om å foreta den skjønnlitterære vurderingen på grunnlag av «kvalitetsmessige og sjangermessige kriterier» og å se bort fra tendens og budskap. Norsk kulturråd kan dermed sies å være blant forsvarerne av en estetikkforståelse der det legges vekt på at kunstnerisk kvalitet er overordnet alle andre krav ved utvelgelse av offentlig støtteverdig litteratur.

Som en motpol til aktører som underordner funksjon fremfor form, finnes de som insisterer på en publikumsvennlig litteratur. For dem blir det innholdsrelaterte viktigere enn verkets uttrykksside i en avgjørelse av hva som er god litteratur. Aktører med posisjoner knyttet til markedsorienterte institusjoner og grupper, som bokklubb, forlag og forfatterbransjen, har ofte dette synet. For disse er velkomponert og velskrevet litteratur ikke nødvendigvis interessant eller betydelig.

Norsk kulturråds enestående autoritet ligger i at det er et statlig oppnevnt forvaltnings- og fordelingsorgan for pengestøtte som det er fordelaktig for mange aktører og institusjoner å forholde seg til. Det nivået rådet legger kvalitetslisten på, kan nemlig ha betydning for den utgivelsespolitikk forlagene finner gunstig å føre. Opereres det med høy kvalitetsterskel, øker risikoen for ensretting av litteraturen, og oppfordring til litterær pluralisme blir tilsvarende mindre. Stilles det derimot for lave krav, blir innkjøpsordningen nærmest en økonomisk behagelig sovepute for forlag. Dette kan resultere i slepphendt konsulentarbeid med den følge at det utgis for mye uferdig og ikke kvalitetsmessig overbevisende litteratur. Bakgrunnen for innføring av innkjøpsordningen i 1965 var imidlertid å oppfordre til mangfold i norsk skjønnlitteratur. Ordningen skulle unndra skjønnlitteraturen fra vanlige kommersielle betingelser ved å sørge for offentlig etterspørsel. I utgangspunktet var altså intensjonen å gjøre det lettere å få utgitt ny norsk skjønnlitteratur, og ikke å heve litteraturen kvalitativt. Likevel har støtteordningen utvilsomt påvirket norsk skjønnlitteratur både i forhold til kvalitet og kvantitet.