Kritikerens hårfine balanse

De fleste litteraturkritikere strever med å begrunne sine synspunkter. Mange mangler også mot og dristighet, sier professor Erik Bjerck Hagen.

-  Det er langt på vei en myte at norsk litteraturkritikk var bedre før, den gang Sigurd Hoel, Johan Borgen og Paal Brekke tenkte høyt og dypt i spaltene. De kommer nødvendigvis ikke så godt ut sammenliknet med dagens fremste avisanmeldere. Men kritikken burde ha vært bedre, ikke minst i lys av vårt høye utdannelsesnivå, sier Erik Bjerck Hagen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I sin nye bok «Litteraturkritikk» diskuterer han hva som er litterær kvalitet og hvordan vår litterære smak formes.

BJERCK HAGEN KONSTATERER

at litteraturkritikken alltid har vært omstridt. Skolerte lesere ergrer seg over dagsavisenes anmeldere, som later til å tenke mest på den jevne lesers rekreasjonsbehov, mens akademiske kritikere plager det store publikum med dunkle trender og eksentrisk terminologi. Bjerck Hagen avleverer et spark også til sin egen profesjon: Litteraturforskerne er opptatt av analyse, kontekst og vitenskapeliggjøring; de har glemt hvordan det er å vurdere litteratur.

For som Bjerck Hagen sier, -  det er kvalitetsvurderingen som står i sentrum for bokelskerens interesse. Er boka god eller dårlig? Det er spørsmålet!

-  Hvorfor er det da så vanskelig å skrive god litteraturkritikk og hvor ligger svakheten, Bjerck Hagen?

-  Vi har få profilerte kritikere som har markert seg over lang tid. Det medfører at mange anmeldere føler at de må plassere seg selv, etablere en autoritet og begrunne sin posisjon før de kan vurdere verket. De fleste kritikere strever også med å begrunne sine synspunkter. Mange mangler mot og dristighet, de kvier seg for å kritisere. Det gjelder for kritikeren å finne det riktige nivået, hun må balansere mellom det elitistiske og det tilgjengelige, mellom avantgarde og pludder. Personlig synes jeg også at norske medier burde anmelde mer faglitteratur. Så må det også sies at litteraturkritikk er vanskelig, gode kritikere er sjelden vare, «mye sjeldnere enn gode poeter og romanforfattere», svarer Bjerck Hagen og siterer den amerikanske poeten og romanforfatteren Randall Jarrell.

SOM EKSEMPLER

på gode litteraturkritikere presenterer Erik Bjerck Hagen tre engelskspråklige favoritter som virket i forrige århundre: F.R Leavis, Edmund Wilson og Lionel Trilling.

Den beste norske litteraturkritikken i dag finner Bjerck Hagen i Klassekampen, Morgenbladet, Vagant, Prosa og Samtiden.

-  Er den personlige stilen viktig?

-  Jeg kan godt like en arrogant kritiker, den nervøse aktør i feltet. Den autoritære kritikken kan være ubehagelig. Jo, kritikerens stil under vurderingen er viktig. Kritikk er også en litterær sjanger, utdyper Bjerck Hagen.

Erik Bjerck Hagens «Litteraturkritikk» som henvender seg til akademikere, studenter og litteraturinteresserte, inneholder også en liste som beskriver den perfekte kritiker. Vi siterer:

DEN PERFEKTE KRITIKER

1. Vet at T.S. Eliot hadde rett da han skrev at «det finnes ingen annen metode enn å være meget intelligent». 2. Har litterær og sosial selvtillit nok til å skrive det han mener er riktig uansett hva andre måtte ha sagt om saken, og ser med spesiell skepsis på forfattere som er in blant toneangivende aktører i feltet. 3. Er i stand til grunnleggende å rettferdiggjøre sin dom, tar aldri kvalitet som noe gitt eller endelig etablert og siterer mye, siden sitater alltid er den beste form for begrunnelse. 4. Vet at forfattere kan lide stor personlig skade dersom de utsettes for feilinformasjon, grove usakligheter eller utilbørlig nedlatenhet. 5. Skriver ut fra den innsikt at litteraturhistorien mer er et rom med likestilte former enn en lineær utvikling mot mer raffinerte former. 6. Skriver på en måte som viser litteraturens betydning i kulturen og i livet. 7. Ser på litteraturkritikk som en høyverdig sjanger det gjelder å endre til det bedre og ikke noe som er underordnet andre former for litteraturvitenskap.