Kritikk av en kanonisert roman

En krigsklassiker mer tungrodd enn ryet tilsier.

BOK: «Klokkene ringer for deg» var ei viktig bok for Ernest Hemingway. Med den skulle han bevise etter et tiår med lunkne kritikker at han var «a man of letters», like mye som en feiret og mytologisert mann. Stoffet skulle han hente fra den spanske borgerkrigen. Måten var å skrive den store krigsromanen, i sporene etter «Krig og fred» eller, som en biograf nevner, T. E. Lawrences «Visdommens syv søyler». Hemingway dro til Spania i fire perioder, skrev romanen, fikk den gitt ut i 1940 og mottok panegyriske anmeldelser fra de fleste amerikanske kritikere. Ryet som forfatter var gjenopprettet. Hvordan står romanen seg 67 år seinere?Handlingen foregår i siste halvdel av borgerkrigen, våren -37, i de iberiske fjellene, etter et slag hvor italienske fascister som støttet Franco ble slått av republikanerne. Hovedpersonen, Robert Jordan, er med i de internasjonale brigader. Han får i oppdrag å slå seg sammen med en spansk geriljagruppe opp i fjellene, og sprenge ei strategisk viktig bru. Det hele, viser det seg til slutt, ender med en misforståelse høyere opp i republikanernes politiske ledelse, og med det får kampen for å stoppe Franco enda et baugskudd.

Skurrer

«Klokkene ringer for deg» har en enkel handlingsstruktur. Jordan, den fremmede, kommer til en sammensveiset gruppe med merkede mennesker, for å sprenge ei bru. Fienden kan komme hvert øyeblikk. Hvordan få gjennomført oppdraget? Og hva vil hindre det fra å bli fullført? Med en slik romslighet kan man tenke seg at Hemingway ville brukt sidene til å skildre historiske scenerier, landskaper, og ikke minst intense, menneskelige dramaer.Det forsøkte han også å gjøre. Etter og ha lest romanen to og en halv gang mener jeg femdeles at noe skurrer her, hele veien. Men hvorfor? Romanen er skrevet i Papas typiske stil: konkret framstilling, kort og observerende, noe som gjorde seg mer enn godt i romaner som «Og solen går sin gang» eller «Farvel til våpnene». Likevel sitter jeg igjen etter 450 med en følelse av å ha vært vitne til Robert Jordans krigsdrama, uten egentlig å ha vært med på reisen. Og, ble jeg klar over, det var det gode grunner til.

TolstojDet er ikke rettferdig å sammenligne Hemingway med Tolstoj, selv om han målte seg opp mot den russiske dikteren i brev til forlegger Max Perkins. Tolstoj er så mye mer sammensatt, og gir et mye bredere bilde av en tid, i en større vev av menneskeskjebner. Hemingway velger som oftest et begrenset perspektiv, gjerne med én synsvinkel, eller som her, noen flere, men med hovedtrykket på Jordan. Resultatet ble altså bra i flere romaner, og særlig i novellene. Her forsøker han å få med både det smale perspektivet og det større bildet; det siste gjennom Jordans tilbakeblikk, innlagte berettelser, og indre monologer. Resultatet denne gangen ble ikke bra. Et eksempel er innslaget om Gaylord hotell. Det griper ikke inn i resten av historien, og kunne vært strøket - som mye annet.

Problem

Kjærlighetshistorien mellom Jordan og den skadeskutte Maria er viktig. Den er øm og inderlig, nydelig skrevet, men eksemplifiserer et gjennomgående problem. Paret får hverandre med en gang, ligger i samme favntak i over 400 sider, og så skilles de. Og det er det. «Klokkene ringer for deg» er en relasjonsbasert roman, som i hovedsak handler om spenninger mellom gruppens medlemmer og Jordan. Og her skjer det samme. Lederkvinnen Pilar liker Jordan fra begynnelsen av, og liker ham til slutt. Den knekte mannen hennes, Pablo, begynner med å ikke like ham, går inn i en kamp med amerikaneren som ikke får noen vending, og liker ham bare sånn passe til slutt. Jordan er plaget og edel ved ankomst. Han er plaget, edel og uheldig til slutt, uten en virkelig brist, som det er med flere av Hemingways helter. Det er altså ingen eller liten utvikling i relasjonene, og akkurat det oppleves som en svakhet. Slik sett blir også den underteksten som Hemingways historier er så avhengige av en påstand, siden den indre utviklingen står stille.

Arena

Et spørsmål er om ikke valget av arena også ble feil. Ser man med hvilken ledighet og overskudd Hemingway skriver om krig i «Farvel til våpnene», hvor han beveger seg fritt blant mennesker og i geografien, spørs det om en isolert fjellhule var riktig valg for å skrive den store krigsromanen. Er det bare sorgen med «Klokkene ringer for deg», da? Absolutt ikke. Hver for seg er portrettene av Maria, Pilar og Pablo glimrende og vitale. Øyeblikkene hvor det står mellom Jordans liv og Pablos død er besettende. Berettelsen om landsbyhenrettelsen av fascister er et mesterstykke i sin robotaktige framdrift, skildringen av El Sordos siste slag en klassiker. Det finnes mer, som gjør sitt til at en gjerne kan lese boken. Men «Klokkene ringer for deg» er og blir en roman som endte opp i stumper og stykker; og det var den ikke ment å bli.

Oversettelsen

Det er ikke vanskelig å se at Paul Rene Gaugins oversettelse fra 1946 i dag er utdatert. Ordvalg, og noen ganger syntaks, virker til dels gammelmodig. Man kan så klart lese Gaugin på historisk avstand; noe som ofte er mer lærerikt enn å drukne i samtidas språk. Et trekk med den eldste oversettelsen er at Gaugin tolket temmelig fritt. Flere steder blir han nonchalant og upresis, som når han for eksempel skriver «et sted» i stedet for «i enden av», noe Larsen velger å følge Hemingway på. Larsen ligger i det hele tatt tettere opp mot en bokstavtro tolkning av originalen, noe som her ikke er en ulempe, siden Hemingways stil for det meste er kortfattet, konkret og karakteristisk. Og etter det jeg kan se, har Larsen gjort en god jobb. Han får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte. En innvending mot Larsen er at det noen ganger skorter nettopp på musikaliteten, for eksempel i en setning som denne: «Nei, det er ikke en sånn karusell, selv om folk står og venter, akkurat som mennene med skyggeluer og kvinnene i strikkejakker som står barhodet med skinnende blankt hår i skjæret fra gassblussene som står foran lykkehjulet som snurrer rundt og rundt.» Til forlaget: Det kan være at «Klokkene ringer for deg» regnes som en viktig roman av mange, men jeg tror det ville gitt større mening å nyoversette Herman Wildenveys gjendiktning av «Farvel til våpnene», som er en mye mer subtil og ladet roman.