Kritikk av Israel - stat eller regime?

GAARDER-DEBATTEN: I kjølvannet av Gaarders kritiske kronikk, har debatten tatt den sedvanlige retningen. I stedet for å få en debatt om Gaarders posisjoner og argumenter - som det er mulig å være enig eller uenig i - blir innlegget avfeiet med at det er antisemittisk og bygget på jødehat. Dette er ikke en debatt verdig, men det er et grunnleggende trekk ved all kritikk av staten Israel. En skal ikke være mye eksponert i debatten om Israel før det antisemittiske spøkelset blir manet frem. At det jødiske miljø i Norge omtaler meg som «selvhatende jøde» og «antisemitten i Trondheim» får så være, men det illustrerer klart og tydelig hvor betent debatten er.Kritikken av Israels krigføring i Libanon og av Israel som okkupasjonsmakt, må ikke bli stoppet av falske anklager om antisemittisme og jødehat. Det kan være nødvendig å avklare noen grunnleggende begreper: Antisemittisme er rasistiske fordommer fordi noen er semitt (jøde eller folk fra Levanten). Kritikk av staten Israel er en politisk kritikk av hva staten Israel gjør. Hvis en ønsker å se dette skillet, skulle debatten være heller enkel. Det er den ikke.

ANTISEMITTISME blir for det første sauset sammen med antisionisme. Sionismen som politisk og religiøs ideologi fremsto i begynnelsen av det 20. århundre og var grunnlag for jødisk innvanding og kolonialisering av Palestina. Kritikk av sionismen, er kritikk av en politisk ideologi - noe som selvsagt gjør den legitim på linje med all annen politisk debatt. Argumenter for boikott av staten Israel, er for eksempel begrunnet i hvordan landet agerer som okkupasjonsmakt, og ikke fordi det er jøder som bor der. Ingen hevdet noen gang at boikotten av Sør-Afrika var et rasistisk angrep på kaukasierne, men derimot en klar kritikk av det hvite mindretallets umenneskelighet.For slike som meg blir altså «selvhatende jøde» brukt. Igjen en effektiv måte å stigmatisere kritiske røster som psykologiske kasus. Den bevisste sammenblandingen av antisemittisme, jødehat, antisionisme og kritikk av staten Israel er etter mitt syn en bevisst politikk for å hindre kritikken av Israels regime. Heller ikke det er noe særnorsk fenomen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TO VELRENNOMERTE forskere, professorene Mersheimer fra University of Chicago og Walt fra Harvard, publiserte en artikkel med kritisk analyse av hvordan pro-israelske lobbyorganisasjoner (både jødiske og konservative kristne organisasjoner) øver betydelig innflytelse på USAs utenrikspolitikk. Artikkelen utløste sterke reaksjoner. Den ble trukket av forleggeren fra publisering i USA for senere å bli publisert i London. Artikkelen kunne bare legges ut på Harvards web-sider uten offisiell logo. Selvsagt ble artikkelen unisont fordømt av den jødiske lobbyen som antisemittisk og jødefiendtlig. Poenget med Mersheimers og Walts arbeid, var å synliggjøre lobbygrupperingers innvirkning på demokratiske beslutningsprosesser, noe som er en del av et fungerende demokrati. Problemet er ikke på noen måte den pro-israelske lobbyen i seg selv, men at alle kritiske stemmer så effektivt blir stilnet. En viktig strategi for å hindre reell debatt om lobbygrupperingen, er å betegne all kritikk av Israel og sionismen som jødehat eller antisemittisme.

DET ER åpenbart at disse lobbygrupperingene har vaktbikkjer som følger den internasjonale utviklingen. To eksempler: Etter LO-leder Gerd-Liv Vallas oppfordring til boikott av Israel i 2002, troppet representanter fra American Jewish Committee opp på kontoret til statsminister Kjell Magne Bondevik. Og da Fylkestinget i Sør-Trøndelag gikk inn for boikott av israelske varer, karakteriserte Anti Defamation League og Simon Wiesental-senteret det for å være «i samme ånd som nazistene», og konkluderte med at «dette er uten tvil uttrykk for antisemittisme.» De totalt uforholdsmessige reaksjonene på Vallas og sør-trønderske politikeres utspill, viser hvor viktig det er å gjøre kritiske stemmer hørbare. Kåre Willoch har vist gjennom sitt utrettelige engasjement for en rettferdig løsning i Midtøsten, at saklig og seriøs kritikk av Israel er betydningsfullt i en situasjon hvor nasjonale politikere skygger unna klare og presise standpunkter. Kritikken av Israel har et reelt politisk innhold, klart distansert fra antisemittiske argumenter. Den pro-israelske lobbyen må møtes med politiske argumenter, og ikke få anledning til å drive kritiske røster til taushet gjennom besvergelser om antisemittisme.